Brenner for å utfordre gamle sannheter

Som nyutnevnt leder for Arrest- og påtaleseksjon i Oslo politidistrikt i 2002, møter Hanne Kristin Rohde jevnlig kolleger på samme nivå. Det er stort sett erfarne og tydelige alfahanner, med kort tid igjen til pensjonsalder. Hun kjenner mange av dem fra før av. De er faglig dyktige og hyggelige på tomannshånd, men i en møtesetting endrer mange av dem karakter. Det vil si: De endrer karakter når Rohde tar ordet. Noen begynner å hviske seg imellom, enkelte fikler med telefonene sine, mens andre igjen helt åpenbart soner ut.

– Reaksjonene ble ikke bedre da jeg stilte spørsmålstegn ved konklusjonene i møtene. Ofte boret jeg etter svarene, fordi jeg ikke godtok «det er sånn det alltid gjøres»-aktige svar. Jeg ble møtt med forbauselse og irritasjon av kollegaene rundt bordet, før innspillene ofte ble avvist på en kontant måte. Det var åpenbart at jeg ikke ble tatt alvorlig, og i realiteten ble jeg ekskludert fra kollegiet.

Vant tillitt

Mønsteret gjentok seg i møte etter møte. Til slutt ble Rohde forbannet.

– Jeg visste at jeg ville tape hvis jeg slo neven i bordet, hevet stemmen og oppførte meg som det veteranene anså som en «typisk kjerring».

Samtidig nektet hun å bli ansett som noe annet enn likeverdig. Rohde bestemte seg derfor for å sette seg selv i respekt. Neste gangen hun tok ordet, reiste hun seg og stilte seg bak den verste møteplageren. Hun la en hånd forsiktig på skulderen hans i det hun begynte å snakke. Virkningen var umiddelbar. Vedkommende kom ikke med et eneste grynt eller ukvemsord. Tvert imot, han satt helt stille og fulgte med.

– Det var et gjennombrudd. Jeg sørget også for alltid å være 200 prosent forberedt til møtene, for å bruke et matematisk ukorrekt begrep. Sakte, men sikkert vant jeg deres tillit. Og med det bidro jeg også til å endre kulturen. Det ble mer rom for konstruktiv dialog, og all informasjon trengte ikke å bjeffes som ordrer.

En leder i relasjon skal serve medarbeiderne sine, tilrettelegge og lytte. Det er selve essensen i hva jeg anser som godt lederskap.

Hanne Kristin Rohde

del

Ny generasjon ledere

Rohde tviler på at måten hun ble møtt på, skyldtes ene og alene at hun var kvinne. Større betydning var det at hun hadde en annen bakgrunn, som jurist, og et langt mildere stammespråk enn politiveteranene.

– Steinalderledelsen som en del av disse representerte, der man ga og mottok en ordre, og det var alt som var forventet av lederskap, var uansett på vei ut. Den nye generasjonen ledere var annerledes skrudd sammen. Det trengtes en helt annen type kommunikasjon for å gjøre oss gode i en travel hverdag, sier Rohde.

Engasjert i relasjoner

Hun sammenligner situasjonen med når Stortinget eller Politidirektoratet klager på politiets ressursbruk, og noen ledere instinktivt begynner å flytte firkanter.

– For noe tull! Det skaper kun økt usikkerhet. Det handler om relasjonsledelse. Det er ved å fokusere på menneskene på arbeidsplassen at man skaper endringer, sier en oppglødd Rohde, og henter penn og papir.

Det er åpenbart at dette er et tema som engasjerer henne. Mye. Hun tegner et relasjonskart og forklarer at ingen relasjoner er stabile. At lederen regelmessig bør kartlegge sine aktuelle relasjoner. Igjen og igjen, ikke bare overflatisk på en halvårlig medarbeidersamtale. Hvis en link mellom to personer forvitrer, må det brukes krefter på å bedre den raskest mulig. Hvis ikke blir konsekvensen en dysfunksjonell organisasjon.

– Jeg var aldri leder for en seksjon, jeg var leder for medarbeiderne der. Det er en viktig forskjell, og den gir meg et mye større ansvar som leder. Det betyr at kollegene har lov til å kreve noe annet av meg enn kun en beslutning. En leder i relasjon skal serve medarbeiderne sine, tilrettelegge og lytte. Det er selve essensen i hva jeg anser som godt lederskap, sier Rohde, og puster ut.

– Ha ha, nå ble jeg engasjert. Du får bare si ifra hvis jeg prater for mye eller for fort.

Et hyggelig innspill, men lettere sagt enn gjort.

Bort med «ingen kommentar»

Rohdes engasjement var også noe som bidro til å gjøre henne til et kjent ansikt, da hun fikk Norges mest medieprofilerte jobb i 2008. Som leder for Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt, var det hun som uttalte seg til media om de groveste lovbruddene.

– Mitt mål var å gjøre Oslo-politiet til en premissleverandør for samfunnsutviklingen. Jeg har kun lovord om medarbeiderne i min seksjon, men fram til jeg tiltrådte hadde det hersket en ekstern fortielseskultur i justissektoren. Altfor ofte ble offentligheten møtt med: «Ingen kommentar». Konsekvensen ble at journalistene heller henvendte seg til politipensjonister eller fikk saksopplysninger gjennom store nettverk. Jeg valgte heller å se på journalistene som kolleger. Jeg var helt avhengig av dem for å få budskapet vårt ut.

Utfordret åpenheten

Ikke alle likte Rohdes åpenhet. Internt fikk hun flere skraper for å «snakke og mene for mye». Aller strengest korreks fikk hun da hun ytret seg om hvordan kvinner kan bidra til å forhindre voldtekter, og da hun snakket om opprinnelseslandene til flertallet av overgriperne i overfallsvoldtekter.

– Jeg sa blant annet at kvinner kan bidra til å forebygge voldtekt ved å vite at høy grad av beruselse og å bli med fremmede hjem er klare risikofaktorer. Uttalelsen tente et intenst sinne hos feministene, og jeg ble beskyldt for å moralisere mot voldtektsofre. Noe som var sludder. Ingen er skyld i å bli voldtatt. For meg var det viktigere å forebygge voldtekt enn å være politisk korrekt.

Oslos befolkning støttet Rohde. I 2010 ble hun kåret til «Årets Oslo-borger», med over halvparten av stemmene.

– Det var en enorm tillitserklæring. Jeg tolker det også som en indikasjon på at innbyggerne støttet meg i at vi skal ha et åpent og engasjert politi.

Ofte boret jeg etter svarene, fordi jeg ikke godtok «det er sånn det alltid gjøres»-aktige svar. Jeg ble møtt med forbauselse og irritasjon av kollegaene rundt bordet, før innspillene ofte ble avvist på en kontant måte.

Hanne Kristin Rohde

del

Kroppen sa stopp

22. juli 2011 ble begynnelsen på slutten av Rohdes politikarriere. Samme dag som terroristen utførte sine grufulle handlinger, havner svigerfaren hennes i koma. Uken etter ble den ene sønnen alvorlig syk. I løpet av det neste året skulle også den andre sønnen rammes av sykdom. Samtidig steg antallet draps- og voldtektssaker i Oslo, og terroren gjorde at mange i staben hadde ferie til gode. Trykket på politiinspektøren økte. Så forsvinner Sigrid Giskegjerde Schjetne i august 2012. Ukene fram til hun blir funnet drept, er blant de mest intense i Rohdes karriere.

– I november gikk jeg i bakken. Ting hadde endelig normalisert seg på jobb og på hjemmebane. Da sa kroppen stopp. Diagnosen var betennelse på balansenerven og krystallsyken, som også påvirker balansen. I seks måneder lå jeg stort sett på sofaen og konsentrerte meg om ikke å bevege hodet for å unngå svimmelheten.

En ny epoke

Rohde har alltid hatt lyst til å kunne bruke den kreative siden ved seg selv mer enn hun har anledning til i politiet. I løpet av sykdomsperioden bestemmer hun seg for at tiden er inne.

– Jeg har nokså unike erfaringer fra en brutal hverdag, jeg har førstehåndserfaring med god og dårlig ledelse i store organisasjoner, jeg kan omgås media og jeg har et kjent navn. Opp gjennom årene har jeg dessuten blitt vant til å snakke foran store publikum. Tilbakemeldingene tyder på at det er noe jeg kan. Jeg bestemte meg derfor for å søke permisjon fra politiet og satse fullt på en karriere som foredragsholder. I tillegg har jeg i to år skrevet på en kriminalroman som etter planen kommer ut før påske. Hun blir stille i tre til fire sekunder, noe som er uvanlig lenge for Rohde.

– Det jeg savner mest, er de fantastiske kollegene mine. Timeplanen i min nye jobb ble fullbooket etter bare noen ukers drift, men man er definitivt mer alene som foredragsholder. Og det er jo ikke sånn at prestasjonspresset forsvinner. Jeg er streng mot meg selv, og jeg krever at jeg skal gjøre mitt absolutt beste. Hver dag, uansett.