Hvilke grep bør norske ledere ta for å lykkes bedre i utlandet? Hva skal de ta med seg fra den norske modellen, og hvorfor hadde mange av dem hatt godt av å tenke på møter med en utlending som en første date?
Pellegrino Riccardi har brukt en stor del av livet sitt til å skjønne den norske kulturen og folkesjelen. Etter 20 år i landet føler han seg nærmere en forståelse. Den bruker han sammen med sin internasjonale bakgrunn til å lære oss nordmenn om hvordan vår atferd og ledelse blir møtt av næringslivet i Det Store Utland.
Ifølge Riccardi er nordmenn veldig gode til å lede på enkelte områder. Samtidig har vi et durabelig forbedringspotensial på andre. Som eksempel bruker han en hendelse som står spikret i alle nordmenns bevissthet.
– Det beste og verste ved den norske måten å lede på ble synlig i forbindelse med terroren 22. juli. Måten norske politikere møtte terroren på, med ro, solidaritet, omsorg og verdighet, var helt enestående. Folk fra alle samfunnslag stod sammen og var inkluderende på en måte som jeg ikke er sikker på om vi hadde sett noe annet sted i verden.
Han er samtidig ikke like imponert over ledelsen som ble vist i ulike etater mens terrorhandlingene pågikk, og ikke minst, hvordan denne ble håndtert i etterkant.
– I Norge kvier man seg for å være tydelig og skjære igjennom. Ingen skal bli tildelt skyld for en mangelfull jobb. Det skaper en form for disharmoni i organisasjonen, noe nordmenn takler dårlig. I kjølvannet av 22. juli var det politidirektøren som måtte gå. Jeg skal ikke mene noe om den saken, men å sparke ham var åpenbart den tryggeste løsningen. Og siden vi bor i Norge, så ble det sånn, sier 50-åringen og trekker på skuldrene.
Riccardi har bodd i Norge i 20 år. Årene her og familien hans gjør at han føler seg litt norsk. På den samme måten han følte seg litt engelsk da han vokste opp i Bath i England. Eller da han følte seg litt italiensk i barndomshjemmet sammen med sine foreldre, som emigrerte fra støvellandet til den britiske øya på 1950-tallet. Der drømte han fra liten av om å spille og leve av musikk. Noe han klarte. Delvis. Det vil si; i ni år opplevde han ingen kommersiell suksess. I det tiende traff han tids-ånden på kornet sammen med techno-pop-bandet, Utah Saints. De ble oppvarmingsartister for selveste U2 på deres Europa-turné i 1993. Det var også musikken som brakte ham til Norge og Quartfestivalen. Der skulle det vise seg å være flere enn kronprins Haakon som fant tonen med en kvinne fra Kristiansand.
I Norge kvier man seg for å være tydelig og skjære igjennom. Ingen skal bli tildelt skyld for en mangelfull jobb.
Pellegrino Riccardi
– For å gjøre en lang historie kort: Vi ble kjærester og jeg flyttet til Norge i 1995. Da stod jeg på bar bakke. Jeg kunne ikke språket og følte at jeg ikke passet inn. Så jeg begynte med noe jeg hadde et visst grep om, nemlig å undervise i engelsk, med vekt på business-engelsk. I den settingen merket jeg raskt at mange også ønsket påfyll om de usynlige kodene som finnes der ute. De som fort kan bli til små tuer som velter store lass, når personer fra ulike kulturer møtes.
Timingen for en gryende foredragsholder innen temaet var god. Store, nordiske selskaper tok form i siste halvdel av 1990-tallet. Også mindre, norske selskaper begynte i økende grad å se utover lande-grensene. Norske ledere gikk fra å anse kunnskap om kulturelle forskjeller i næringslivet som nice to know, til need to know. Noen etterspurte også kunnskap om hva som måtte til for å lykkes i Norge.
– I Norge er ingen mer verdt enn andre. Hvis du er flinkere enn meg, må du i alle fall ikke vise det. Det er arrogant. Kunsten er derfor å holde tilbake på kompetanse, for ikke å overskygge sidemannen. De færreste utlendinger tenker sånn i jobbsammenheng. Men det er en bryter som jeg mener må slås helt av for å lykkes fullt ut i Norge.
Nordmenn har mye som er veldig bra. Det handler om å bruke det beste i møtet med den nye kulturen.
Pellegrino Riccardi
Riccardi beskriver det som en a-ha-opplevelse å forstå hvor dypt janteloven egentlig stikker.
– Oppskriften høres enkel ut, men den føles unaturlig for ikke-nordmenn. Det kreves en god porsjon mot å gi slipp på forestillingen om alltid å kreve sin plass. Men gjør det, og nordmenn ser på deg som en av dem.
Bildet kompliseres når nordmenn og norske ledere vil lykkes i utlandet. Fordi det er ikke bare å snu situasjonen på hodet. Det vil si: Noen prøver på det. De har hørt at nordmenn må være mer offensive, så de møter utlendinger med store bokstaver om hvor førsteklasses de selv er. Riccardi mener det blir feil i hundre av hundre ganger.
– Tenk heller på din beste date. Hva gjorde du da? Sannsynligvis var du både suave og assertive, som vi sier på engelsk; to ord som det norske språket mangler fullgode oversettelser for. Det sier litt om hvor lite de er en del av den norske folkesjelen, sier Riccardi, litt beklagende, før ansiktet bryter opp i et eneste stort smil. Han skyter pekefingeren i været, for å illustrere at redningen er rett rundt hjørnet.
– Dette kan læres. ALT innen ledelse kan læres! Inkludert å bli bedre på et annet område norske ledere har et forbedringspotensial på, nemlig framtoning.
Riccardi forteller om en norsk leder som hadde fått audiens hos en kinesisk næringslivstopp. Han følte møtet gikk bra, men plutselig reiste kineseren seg og forlot møtet, tydelig irritert. Nordmannen skjønte ingenting. I ettertid fikk han vite at kineserens brå exit skyldtes at nordmannen manglet en knapp på skjorteermet. Og hvis møtet ikke betydde mer for nordmannen enn at han gikk sjuskete kledd, kunne det være det samme for kineseren.
– Eksempelet er ekstremt, men det illustrerer at det holder ikke å tro at det som duger her til lands, nødvendigvis gjør det i utlandet. Da kommer nordmenns frykt for disharmoni ofte i veien. Og når dere er usikre på noe, unngår dere ofte temaet, heller enn å spørre. Slik du gjorde på telefonen da vi avtalte dette intervjuet.
– Eh … hva tenker du på?
– Du var usikker på om jeg heter Riccardi til for- eller etternavn, ikke sant?
– Kremt. Ja, jeg tenkte jeg hadde notert feil, og at fornavnet ditt egentlig var etternavnet.
– Jeg merket det. Men du sa ikke noe for å unngå å bringe meg, som ikke er etnisk norsk, i forlegenhet, korrekt?
– Stemmer.
– Slapp av, jeg opplever forvirring rundt navnet mitt støtt og stadig i møtet med nordmenn. Men hvorfor kan dere ikke bare spørre?! Vi utlendinger blir ikke sure når dere viser nysgjerrighet. De aller fleste, inkludert utlendinger, forstår og setter pris på nysgjerrige mennesker.
Til tross for våre usikkerheter og evne til å havne i kulturelle misforståelser, mener Riccardi at utgangspunktet for å lykkes i utlandet er godt. Fordi alle folkeslag har særegenheter som blir synlige i møtet med det fremmede.
– Nordmenn har mye som er veldig bra. Det handler om å bruke det beste i møtet med den nye kulturen, sier Riccardi, og bruker Sigve Brekke er et eksempel.
– Den nye Telenor-konsernsjefen har jobbet lenge i Asia. Der introduserte han en typisk norsk ledelsesmodell, i tillegg til å by på seg selv. Samtidig har han aldri veket fra tøffe avgjørelser. Det har gitt ham heltestatus i den delen av verden.
Riccardi tar en pause og smiler.
– Så blir det spennende når Brekke tiltrer som sjef på Fornebu. Har lederstilen hans blitt for utenlandsk for Norge, eller klarer han å skru av bryteren og lykkes hjemme?
Det er ikke mange, fordi jeg trives veldig godt der jeg er. Hvis jeg må velge en, uavhengig av død eller levende, så blir det Steve Jobs. Snakk om å etterlate seg et inntrykk! Han endret radikalt folks måte å tenke på. Det er noe enhver leder bør ønske å oppnå.
Reklamebransjen. Jeg fascineres av folk som klarer å overbevise andre om at de har et behov de ikke visste om, og som de må fylle. Og ja; jeg er en stor fan av «Mad Men». Svaret mitt kan ses i sammenheng med at jeg virkelig elsker den serien.
Kall meg gammeldags, men jeg synes det gir en egen følelse å holde en avis i hånden. Derfor er det også utelukkende hardback-bøker som havner på nattbordet mitt. Men på dette området vet jeg at jeg er i mindretall. Jeg tipper det er slutt på papiraviser om en ti års tid.
