En verdifull mann

Geir Lippestad

Stilling: Byråd for næring og eierskap, mangfold og integrering i Oslo
Utdannelse: Jurist fra Universitetet i Oslo
Alder 51
Første lederjobb: Leder for Advokatfirmaet Lippestad, da det ble startet i 1995.

Solen skinner på Geir Lippestad. Den kryper så vidt over hustakene på Sehesteds plass, filtreres gjennom høstløvet og faller ned på hans skinnende skalle. Med blazer og olabukser går han hurtig over brosteinen mot kontoret, men utenfor inngangsdøren stopper han plutselig. Han pirker med sine svarte skinnsko mot en brostein som har løsnet og stikker opp.

– Der kommer noen til å tryne. Garantert. Det må jeg få fikset.

Jussen kom til kort

Dagen hadde startet så rolig. Klokka seks satt Geir Lippestad på kjøkkenet – han er alenepappa mens kona skriver master i USA – han drakk en kopp kaffe og alt var stille i huset på Nordstrand. Så forsvant stillheten. Sju unger skulle opp, skulle ha på klær, ha frokost, husk nistepakker, ut av huset, rekke skolen, rekke barnehagen.

– Å bygge kultur hjemme er på mange måter det samme som i arbeidslivet. Først og fremst så må lederne, altså mor og far, bli enige om hvilke verdier man vil ha, sier Lippestad.

Man må huske på at lederen er det viktigste kulturelementet i en bedrift. Det han eller hun gjør og sier, og måten hun er på, er det aller viktigste for å bygge den kulturen man ønsker på jobben.

Geir Lippestad

del

Klokka ni holdt han et to timer langt foredrag på Gardermoen, så bar det til kontoret og en rekke møter, så var han innom retten en tur, og nå er han tilbake på kontoret og lener seg fremover fra en av de åtte røde stolene på møterommet. Briller, mobiltelefon og vannglass på bordet. Lippestad er nyutnevnt byråd for næring og eierskap i Oslo, men en gang var han ukjent for oss alle. 22. juli-rettssaken gjorde ham til Norges mest kjente forsvarsadvokat, og i fjor startet han kommunikasjonsbyrået Lippestad Kommunikasjon.

– Jeg har gjennom hele livet, bevisst eller ubevisst, jobbet med kommunikasjon. Advokatyrket er jo et kommunikasjonsyrke. Jeg jobbet mye med arbeidsrett og med omstilling i bedrifter. Når mennesker skal endres, når du skal få folk med deg, merket jeg etter hvert at jussen kom til kort. Mennesker må motiveres også.

Verdien av kommunikasjon

Derfor arbeider Lippestad med det han kaller verdibasert kommunikasjon. Slik verdikommunikasjon handler om å etablere et felles ståsted, en felles plattform.

– Først må man kommunisere verdiene som ligger i bunnen, hvorfor vi skal gjøre noe, så kan man kommunisere hvordan vi skal gjøre det – det tekniske. Det  første vi gjør, er å analysere hvilke verdier som gjelder i en bedrift eller en organisasjon og hvilken kultur som er etablert. Deretter må vi finne ut av om verdiene og kulturen er ønsket fra ledelsen eller om den bare har oppstått, forteller Lippestad.

Han mener verdikommunikasjon er særlig nyttig for bedrifter som skal gjennom krevende omstillinger.

– En leder trenger ikke kommunisere verdiene som ligger til grunn for at en ansatt går opp tjue tusen i lønn. Hvis du derimot skal gi beskjed om at han må sies opp, da er det viktig å snakke om hvilke verdier som ligger til grunn for omstillingen.

Et liv i kroner og øre

Han husker ikke helt når han kom på begrepet «verdikommunikasjon», men han husker første gang han hadde bruk for det. Det var tidlig på nittitallet, og Lippestad jobbet som advokat for Norges Forsikringsforbund. I etterkant av Partnair-ulykken, en flystyrt hvor mange norske ledere mistet livet, var hans oppgave å beregne erstatning til de etterlatte.

– Som ung, uerfaren jurist, satt jeg meg ned og regnet på det. Jeg brukte alle riktige regler og formler. Utad kommuniserte vi rent matematisk hva et liv var verdt, forteller han.

Man må huske på at lederen er det viktigste kulturelementet i en bedrift. Det han eller hun gjør og sier, og måten hun er på, er det aller viktigste for å bygge den kulturen man ønsker på jobben.

Geir Lippestad

del

Regnestykket ble ikke godt mottatt. Det ble bråk. Hvordan kunne han forklare at et liv var verdt akkurat en halv million, ikke mer?

– Da skjønte jeg at jeg hadde dummet meg ut. Det nytter ikke å kommunisere et liv i kroner og øre. Vi må først kommunisere at vi forstår at folk har lidd et tap, som ikke har med tall å gjøre. Vi måtte formidle at vi forsto at et liv er mer, det er også menneskeverd og respekt. Jeg kalte det ikke verdikommunikasjon, men jeg skjønte at det var disse verdiene jeg burde formidlet, sier han.

Verdikommunikasjon = rettssikkerhet

Også da han skulle forsvare Anders Behring Breivik, ville han bruke verdikommunikasjon. Hvorfor skal denne mannen ha en forsvarer i det hele tatt? Hvorfor skal vi bruke menneskerettigheter og rettssikkerhet på et sånt menneske?

– Jeg måtte snakke om de grunnleggende verdiene, rettsikkerhet og menneskeverd først. Da folk forsto hvorfor vi skulle behandle ham slik, kunne jeg snakke teknisk om straff, og om hvordan vi skulle legge opp rettsaken.

Da avhøret av Breivik var over 23. juli, ble Lippestad sittende på en bruskasse i sjette etasje på politihuset. Ut av vinduet kunne han se flokken av journalister og fotografer som stimlet sammen utenfor inngangen. Lippestad skrev noen få ord på en gul post-it-lapp. En slags kommunikasjonsveileder. Han skrev, «verdikommunikasjon = rettssikkerhet, demokrati», og like under noen stikkord for hvordan han skulle fremstå: «Verdig, rolig, ærlig». Lappen ble etter hvert krøllete.

– Jeg hadde den i lomma nesten hele rettsaken og under de første femti intervjuene. Jeg har den fremdeles i en liten bok hjemme, sier Lippestad.

En leder bygger kultur

Gjennom mange år har Lippestad vært leder for sitt eget advokatfirma, men å lede, er ikke målet i seg selv.

– Det jeg synes er morsomt, er å bygge kultur.

– Men hvordan blir man en god leder?

– Du må være et godt menneske først. Du må forstå at noen mennesker ikke kan yte hundre prosent hele tiden, noen blir sjuke og noen mister foreldrene sine. Du må ha empati og du må ha forståelse for at livet er mangfoldig og krevende til tider. Så må man kunne faget sitt og ha evnen til å motivere sine ansatte. Og så må man huske på at lederen er det viktigste kulturelementet i en bedrift. Det han eller hun gjør og sier, og måten hun er på, er det aller viktigste for å bygge den kulturen man ønsker på jobben, sier han.

Boblebadprinsippet

For å bygge kultur i sitt eget firma, har Lippestad innført boblebadprinsippet. Ja, du leste riktig. Det står skrevet i aksjonæravtalen at alle konflikter løses etter boblebadprinsippet.

– I et boblebad går papirer i oppløsning. Å sitte i et boblebad – i overført betydning – betyr at papirer ikke er verdt noe. Der kan du ikke sende e-poster. Der må du snakke med folk, og du må se på folk, du må sitte litt avslappet, og du må lytte. Det er en måte å bygge kultur på.

– Har det hendt at dere faktisk har sittet i et boblebad?

– Ja, da vi var i USA på bevisopptak til 22.juli-saken, satt vi i et boblebad i tre timer. Og det hjalp. Der ble mye strategi for saken lagt.

Hva er et godt liv?

«Himmelen har fått en ny engel, Rebekka har reist».

Disse ordene delte Geir Lippestad sommeren 2013, dagen etter at eldstedatteren Rebekka døde. Hun ble 17 og et halvt år gammel.

– Å miste et barn preger meg selvsagt, men bevisstheten rundt verdier har jeg fått av å leve i en mangfoldig familie. Vi hadde åtte barn til sammen. Noen av barna er sterke, verdensmestere i idrett og flinke på skolen. Og så var det andre barn, som Rebekka, som hadde som mål å få leve, rett og slett, så lenge som mulig, forteller Lippestad.

Datteren hadde en medfødt muskelsykdom, var nesten døv og levde sine siste år koblet til respirator.

– Å sy sammen en slik familie med så forskjellige forutsetninger, gi et tilbud til alle, sørge for at alle skal få strekke seg og ha livsinnhold og livsglede, det gjorde nok at vi nesten hver dag måtte tenke over hva menneskeverd er.

Han stanser litt. Fem rynker graver seg tvers over pannen.

– Når du vet at du kanskje bare får femten år sammen med datteren din, så tenker du: Hva skal vi bruke tida på? Hva er viktig i livet? Å bruke tida fornuftig, er veldig viktig for oss, og det har vi snakket mye om, sier han.

Blazer og ryggsekk

Lippestad reiser seg fra stolen, han må rekke barnehagen, slenger på seg den sorte ryggsekken og haster forbi resepsjonen.

– Jeg møtte en franskmann på en konferanse i går. Han sa at den sikreste måten å gjenkjenne en nordmann på, er at han går i blazer og ryggsekk. Jeg føler meg ganske truffet.

Snart skal han småløpe rundt hjørnet, i blazer og ryggsekk, hjemme skal han lage middag til sju barn, før fotballtrening, men nå stopper han opp på utsiden av inngangsdøren og bøyer seg ned. Igjen forsøker han å rette på den løse brosteinen.

– Det vil jo være meningsløst å ringe kommunen og be dem fikse dette. Nei, i morgen tar jeg med hakke og en liten spade.

3 kjappe