Stilling: Daglig leder i den liberale tankesmien Civita.
Utdannelse: Siviløkonom fra Handelshøyskolen i Bergen.
Alder: 57.
Første lederjobb: Leder for Høyres politiske avdeling i 1985
Hun har vært utdannings- og forskningsminister, arbeids- og administrasjonsminister, politisk rådgiver, stortingsrepresentant, viseadministrerende direktør i NHO, tidsskriftredaktør og hatt en rekke styreverv. For å nevne noe. Nå befinner lederen av tankesmien Civita seg på toppen. I alle fall rent fysisk. Nærmere bestemt i et lyst og stort kontor i 5. etasje, rett over gaten for Stortinget. Med direkte innsyn til ektemann Michael Tetzschners kontor.
– Jeg bare rydder opp i rotet, sier Kristin Clemet og peker på pappeskene i hjørnet av det lyse og ryddige rommet.
Rotet?
Hun smiler og retter på den svarte dressjakken.
– Jeg er nokså ryddig av meg, så for meg er dette rot, sier tankesmeden og peker på en bunke papirer på skrivebordet.
– Skal vi sette i gang? Clemets fingre har rødlakkerte negler, som trommer utålmodig mot bordkanten.
Clemet innehar det mange andre må jobbe hardt for; autoritet. Kanskje skyldes det medfødt selvsikkerhet, kanskje skyldes det den dype stemmen. Selv vet hun bare at andre lytter når hun snakker, og at hun inngir respekt. Når hun har blitt evaluert som leder, er det tre ord som går igjen i beskrivelsen av henne; inspirert, energisk, krevende.
– Jeg er krevende. Jeg krever mye av andre, men forhåpentligvis enda mer av meg selv.
Da den erfarne politikeren og samfunnsdebattanten for snart ti år siden ble spurt om å ta på seg oppgaven å lede og utvikle høyresidens tankesmie, Civita, var hun ikke helt sikker på om det var noe for henne.
– Mitt selvbilde var jo at jeg var en som var god til å lede store organisasjoner. Her satt det to personer i etasjen over et tannlegekontor. Det virket ikke spesielt glamorøst.
Men etter litt overtalelse, sa Kristin Clemet ja. Dermed startet en reise, der hun fikk oppleve hva det vil si å være en liten organisasjon – avhengig av midler fra givere og støttespillere.
– Jeg føler at jeg har vært med på noe nytt. Å jobbe på denne måten er jo som å være med på en slags gründervirksomhet, og det er viktig at vi jobber sammen som et team. Det kan være perioder det er litt tungt, men når vi får til noe, er seieren desto større.
Civita har vokst raskt. I dag teller tankesmien 12–13 årsverk og rundt 20 medarbeidere, og har oppnådd å bli en synlig og viktig arena for debatt og ideologisk tenkning.
Jeg er krevende. Jeg krever mye av andre, men forhåpentligvis enda mer av meg selv.
Kristin Clemet
Aldri før har den erfarne 57-åringen hatt så få å være leder for.
– Her er alt veldig gjennomsiktig, og som leder må du i mye større grad gjøre arbeidet selv, ikke bare delegere. Vi kommer tett på hverandre, og medarbeiderne mine får Kristin Clemet in natura.
Og hva vil det si?
– At de får oppleve et menneske som bekymrer seg, er glad, stressa, fraværende – et vanlig menneske på godt og vondt.
Bekymringsledelse. Det er det Clemet tror på.
– Jeg er ganske god til å ligge våken og bekymre meg for alt som kan gå galt. Mange vil nok si at jeg har en bekymret lederstil.
Er det positivt?
– Ja!
Kristin Clemet mener evnen til å ha ansvar henger sammen med evnen til å bekymre seg – og at det er en undervurdert lederegenskap. Sammen med god dømmekraft utgjør det en cocktail som bidrar til godt lederskap, mener lederen som aldri har lest en bok om ledelse, og som mener ledelse handler om kunnskap, hardt arbeid, godt skjønn.
At en leder skal holde avstand fra medarbeiderne og unngå for tette relasjoner, er ikke noe Kristin Clemet tror på. Hun har alltid knyttet nære vennskap på jobben, og er en sjef som gjerne blir med ut og tar en øl. For henne er ikke det å lede noe man må studere eller skoleres i. Det har falt henne naturlig.
På hjemmebane også?
– Jo. Det har nok vært jeg som har hatt lederrollen i heimen. Jeg har vært den som har stullet og stelt mest. Fordi jeg liker å ha kontroll og ikke trives hvis det ikke er ryddig og koselig rundt meg.
I perioden da barna var små, tenkte Kristin at hvis hun fikk spørsmål om hva hun hadde gjort mest av i sitt liv, var svaret; rydde. Nå er både stebarna og hennes egne to barn voksne, og svaret ville ha bikket over til; jobbe.
Jeg er ganske god til å ligge våken og bekymre meg for alt som kan gå galt. Mange vil nok si at jeg har en bekymret lederstil.
Kristin Clemet
Dagen før vi møter henne kom hun hjem fra styrereise med Norfund til Sør-Afrika og Zimbabwe. Klokken 07.30 var hun på jobb og holdt frokostmøte i regi av Civita, og hun har allerede lagt ut fem tweets på Twitter, der hun hadde over 40 000 følgere, og gjerne ytrer seg med sterke meninger fem, ti ganger om dagen. Minst. Og hun mener mye.
Både på bloggen sin, på Twitter og andre steder det er duket for en frisk debatt. Kristin Clemet mener noe om det meste; innvandring, skattepolitikk, ytringsfrihet, pappaperm, privatskoler, krimserier på TV, bistand, omskjæring, media, mobbing, alternativ behandling, rektorer, likestilling. For å nevne noe.
Og en sjelden gang kommer det en privat tweet; som da hun i 2012, til manges overraskelse, annonserte at hun hadde giftet seg. Med mannen hun har bodd sammen med i godt over to tiår.
– Det var på tide å få formalisert forholdet, fastslår Clemet.
En vanlig arbeidsdag for Clemet starter i 07.30-tiden, og varer til 21.00 eller senere.
– Jeg jobber egentlig litt hele tiden. Mens jeg lager mat kan jeg tenke på et innlegg jeg skal skrive, mens jeg rydder ser jeg en debatt på TV, og når jeg går tur i skogen har jeg et eller annet politisk program på øret. Nå som jeg ikke lenger må hente barn eller skynde meg hjem for å lage middag, kan jeg jobbe ubegrenset. Men livet inneholder selvsagt også ferier, familie og gode venner.
Det kan virke som ledelse er medfødt hos Kristin Clemet. Så lenge hun kan huske har hun drevet med ledelse. I venneflokken, i elevrådet, i speideren, i Unge Høyre og siden i hele sitt yrkesliv. Selv mener hun at det ikke skyldes spisse albuer eller karriereklatring, men rett og slett at det å lede ligger for henne.
Kunne du trives med å være en vanlig ansatt. En som jobbet på gulvet og måtte ta imot instruks fra en leder?
– Eh.. .nei. Selv om jeg ikke har særlig erfaring med det, vil jeg nok si at det ikke er noe for meg.
Savner du å være minister?
Kristin Clemet nøler for første gang under intervjuet.
– Det er ufattelig mye arbeid, press, og et tyngende ansvar. Jeg tror ikke folk forstår hvor hektisk det er. Å betale en regning i nettbanken i løpet av dagen, er utenkelig, og det er så vidt du rekker en lynkjapp tissepause. Å drikke vin til middag, eller komme sent hjem fra fest er ikke noe du kan tillate deg for ofte. Du må være klar i hodet og forberedt på å ta viktige avgjørelser til enhver tid. Men du har jo mye makt og stor innflytelse.
Så savner du å ha makt?
– Ja, det hender. Selv om Civita er viktig for mange – er vi jo en liten organisasjon, som må jobbe hardt for å bli hørt.
Den jobben har Kristin Clemet tatt på alvor.
Det kunne vært interessant å prøve seg som redaktør. Jeg har en gang vært redaktør for et politisk magasin, og jeg har også prøvd meg som redaktør i andre sammenhenger – men det måtte ha vært spennende å være redaktør for en stor avis. Jeg tror det ville tilfredsstilt mange av mine talenter og interesser.
Mediebransjen og deler av kulturlivet. Jeg har alltid vært «misunnelig» på dem som virkelig har et kunstnerisk talent, og om jeg ikke akkurat kan være en av dem, så kunne jeg kanskje jobbet sammen med dem.
Min manglende evne til «small talk» om ingenting. Jeg syns det er veldig vanskelig å føre lange samtaler som bare er høflige, men egentlig uten noen dypere substans.
