Hun mener du bør lære å like det ubehagelige

Hun pleier å åpne foredragene sine med en historie fra 1986: Hun var 16 år og vettskremt. Det var like før hun skulle spille en av sine første håndballkamper for Bækkelagets A-lag, fordi en av de mer erfarne lagvenninnene satt skadet på sidelinjen. De skulle møte Sverresborg, laget som skulle gå hen og bli seriemester samme år.

– Frode Kyvåg, treneren vår, snakket alltid i overskrifter. Med store bokstaver ba han meg passe på motspiller Ingrid Steen, forteller Bjerkrheim.

Hun husker at hun nistirret på Steens joggesko hver gang Sverresborg angrep. Og det gikk jo bra.

– Men jeg var livredd i to ganger tredve.

Hun mener historien viser hvorfor vi bør lære oss å like det ubehagelige.

– Du mestrer noe du ikke trodde du ville klare, og får selvtillit til å ta neste steg. Håndballen har gitt meg mange slike utfordringer, og jeg har lært meg å like følelsen av usikkerhet. Det betyr ofte at man er i ferd med å lære noe nytt, at man er i utvikling.

Det er klassisk: Bedriften mister superselgeren sin fordi han skal bli sjef.

Susann Goksør Bjerkrheim

del

Mål uten ball

Det er dette hun gjør nå, hun som har scoret 844 mål i 296 kamper for Norge, og vunnet medaljer i både EM, VM og OL: Bjerkrheim bruker erfaringene sine som spiller og lagkaptein for å hjelpe bedrifter å kommunisere bedre, mestre konflikter samt lede og bli ledet. Og med tanke på bruken av sportsuttrykk og metaforer i enkelte lederkretser – de som er på ballen, bringer noe nytt på bane, og helst vil være i en annen liga enn konkurrentene – bør det være en god match.

– Noen ønsker foredrag, andre vil at jeg skal veilede bedriften over tid, sier Bjerkrheim.

Hun synes det siste er mer interessant.

– Fordi jeg i større grad kan tilpasse budskapet. Jeg trener også deltakerne i konkrete ferdigheter. Å følge dem ut av komfortsonen, hjelper dem å mestre, og å utvikle seg.

Det var i 1999 at hun, Jone Johannessen og Per Andre Nørbech startet konsulentselskapet Raadhuset Salgog Lederutvikling. I 2008 byttet de navn til Solid Utvikling, og for to år siden flyttet de inn i nye lokaler på Aker Brygge. Selskapet har i dag ti ansatte. I november er Bjerkrheim invitert til Ledernes årskonferanse, «Fremtidens ledere», for å snakke om team- og relasjonsledelse. Hun skal også snakke på flere regionale ledersamlinger før den tid.

Skjuler talenter

På et håndballag er det ofte tydelig hvem som er liten og kjapp, høy og sterk eller en mester til å skru skudd. I en bedrift, derimot, kan evner og egenskaper være «hemmelige». Jamfør janteloven.

– Ganske ofte sitter det en og klør seg i hodet, uten å vite at kollegaen på nabokontoret har kompetanse til å løse nettopp dette problemet.

Enkelte bedrifter kan derfor behøve å kartlegge ressursene sine.

– Det er viktig at alle på teamet har tro på egne ferdigheter, og at de hjelper hverandre å få denne selvinnsikten.

Bjerkrheim sitter og snakker i bedriftens møterom på Aker Brygge. I bokhyllene bak henne står titler som «The leadership challenge», «Conflict to resolution» og «Presentasjonsteknikk for dummies».

Bjerkrheim fortsetter:

– Lederen må få ressursene til å spille sammen, og lære dem at de alle er avhengige av hverandre, at de har et ansvar.

Å lete etter ledere

En utfordring blant norske ledere, ,er at ikke alle vil lede. I stedet for å ansette en med lederkompetanse, forfremmes heller en som har vært i bedriften lenge.

– Det er klassisk: Bedriften mister superselgeren sin fordi han skal bli sjef. Dermed forsvinner trøkket i salgsavdelingen, samtidig som de får en dårlig leder. Vi er i ferd med å se en endring her, ledelse begynner å bli anerkjent som eget fag.

Hun understreker at fagkompetanse ikke er et handikap, men at man kanskje heller bør se etter noen som er passe dominerende, passe empatisk og passe strukturert. En som er mentalt rustet, og evner å ta beslutninger, også i nedgangstider.

– Noen liker å lede, men det er ikke dermed sagt at de er egnet for jobben. Heldigvis kan man lære å bli en bedre leder.

Bjerkrheim har ikke ledet en bedrift, men hun har ledet et lag.

– Det å være lagkaptein er litt som en mellomleder. Uten direkte personalansvar, sier hun og ler.

Hun var 23 år første gang hun ble kaptein, og hun tror hun ble valgt nettopp fordi hun likte å lede.

– Jeg hadde personligheten: Jeg snakket og mente mye. Dessverre tenkte jeg ikke nok på ansvaret mitt, og i stedet for å dra med de andre på møter og i diskusjoner, prøvde jeg heller å overbevise om mine synspunkter. Jeg burde ha sluppet til de andre oftere, vært mer lydhør.

Heiarop som aldri stilner

«Den som gir seg er en dritt!» Det er navnet på ett av foredragene Bjerkrheim holder.

– Det utsagnet kan inspirere og provosere, men for meg har det en helt spesiell betydning. Det var noe hele laget samlet seg om, noe vi ropte sammen i garderoben før vi løp ut på banen for å spille kamp. Mer et løfte enn en trussel.

Hun har lent seg inn over bordet nå.

– En typisk øvelse i team building, er nettopp at hvert lag skal finne et lagnavn og et heiarop. Hvis alle gir alt, kan man rope «fiskeboller!» og fortsatt få lagfølelse. Men hvis én på laget ikke vil, da fungerer det ikke uansett hva man roper.

– «Den som gir seg er en dritt!» gir meg fortsatt gåsehud.