Slik takler du primadonnaer på jobben

Du har ganske sikkert opplevd dem. Krevende kolleger. Folk som rett og slett ikke vil la seg lede, men leder seg selv. Og har mer enn nok med det. Er det bare sånn det er? Skal virkelig folk med primadonnanykker få ture frem som det passer dem? Eller er det håp for sånne kolleger? Spør du Per Henrik Stenstrøm, er det håp i hengende snøre.

– Alle har et ansvar for miljøet på arbeidsplassen. Alle har faktisk et ansvar for alle, men først og fremst har vi et ansvar for oss selv, sier kursholder og rådgiver Stenstrøm.

Per Henrik Stenstrøm

Tidligere journalist, programleder og redaktør i både TV og radio, deriblant Dagsrevyen, Se og Hør og Etterlyst. Han har i mange år hatt medietrening og kurs for politikere, næringslivsledere og ulike firmaer og organisasjoner, og har blitt en populær foredragsholder.

Han vet hva han snakker om. Har 30 års fartstid i mediebransjen, og var programdirektør i P4 før han begynte for seg selv for et par år siden. Strategien er både enkel og vanskelig, og han henter hjelp i en bok skrevet av danske Helle Hein. Det handler om å bevisstgjøre, ufarliggjøre, ta opp ting som ikke funker, ifølge Stenstrøm.

Primadonna – eller?

Han deler plageåndene inn i fem kategorier, og starter med primadonnaen. De verdistyrte som ser på arbeidet som et kall, og vil gjøre en forskjell. De er autonome og dedikerte, og unngår lederstillinger. De er krevende, brenner for jobben, og du bør passe deg for dem. I motsatt ende finner du pragmatikeren, som betrakter jobben som en jobb, ferdig med det. Det skal være hyggelig, regler skal følges, de er lojale og trofaste og kanskje mest kjent for replikken «mora di jobber ikke her» for å opprettholde orden på jobben.

– I tillegg til primadonnaen og pragmatikeren har du to typer prestasjonsstrippere, styrt av anerkjennelse og karrieremessig suksess. Den ekstroverte prestasjonsstripperen betrakter gjerne arbeidet som en konkurranse, der formålet er å prestere i andres øyne. De gir gass for å oppnå suksess, og vil mer enn gjerne bli valgt til månedens medarbeider. Så har du den introverte prestasjonsstripperen, som betrakter arbeidet som en søken, og gjerne tar gruppearbeidet alene. Kanskje er det ikke så dumt å la slike kolleger få drive med det de vil en del av arbeidstiden. Den femte kategorien er lønnsmottakeren, som ser på arbeidet som en straff, og har som formål å maksimere sitt nettoutbytte. Prinsippet er viktigst, det ser ut som om de er født sure og vanskelige, og fritiden verdsettes høyt, smiler Stenstrøm.

Vanskelige kolleger?

Han er glad i mennesker, du ser det når han står på scenen, et halvlangt liv har lært han at det er mulig å ta opp viktige temaer uten å bli gravalvorlig. Lederkarrieren i flere medier er et godt springbrett for å levere et budskap som er verdt å høre på, og kanskje er noe av det hentet fra mediekjempen Kalle Lisberg, som var hans mentor i P4 og TV3. Strategien for hvordan du takler primadonnaer tas imot med åpne armer både av privat næringsliv, organisasjoner av ymse slag og ulike offentlige etater.

– Jeg kommer fra mediebransjen, og det sies at vi vasser i vanskelige kolleger i bransjen vår. Min erfaring er at medarbeidere er minst like krevende i andre bransjer der fellesskap er viktig for å få hjulene til å gå rundt. Ta kommunene, der mange ansatte gjerne har lang fartstid. Tryggheten på slike steder har sin pris. Jo lengre du blir, desto større er faren for å stivne i din egen måte å takle utfordringer på. Kanskje er mobilitet i arbeidsstokken en styrke for arbeidsmiljøet i næringslivet, undrer Stenstrøm med rette.

Trass i at primadonnaer har stor yrkeskunnskap, opplever vi at den sosiale intelligensen er mangelfull.

Per Henrik Stenstrøm

del

Dyrk annerledesheten

– Alle har minst én idiot rundt seg på arbeidsplassen. Sjekker vi hva ordet idiot betyr, må vi ty til gresk, som forteller at en idiot er en som ikke har yrkeskunnskap i forhold til den jobben vedkommende er satt til å gjøre. Trass i at primadonnaer har stor yrkeskunnskap, opplever vi at den sosiale intelligensen er mangelfull. De er egosentriske, selvhøytidelige, og vanskelige å lede, sukker Stenstrøm.

Ifølge Stenstrøm viser undersøkelser at to av fem misliker en eller flere av sine arbeidskolleger. Men det er mulig å gjøre noe med problemet. For eksempel snakke sammen. Ta opp ting. Hva vil jeg se mer og mindre av når det gjelder deg? Å dyrke annerledeshet er også et godt råd, ikke alle må inn i A4-malen. Kanskje må vi også lære oss å tåle og ta vare på talentene. Å reflektere over egen evne til medarbeiderskap eller ledelse er heller ikke dumt, aller helst sett fra ulike perspektiv. Og kanskje havner vi til slutt der alt begynte. Med oss selv.

– Vil du ha gode kolleger, må du selv være en god kollega. Dette handler om å anerkjenne andre, å gripe andre i å gjøre noe bra, sier Per Henrik Stenstrøm.

Skussmålene om hans eget lederskap er gode, mye kan tyde på at han valgte rett selv om det var legeyrket han drømte om. Og heldigvis har han marka innerst i Lommedalen å ty til når det røyner på. Der legger han grunnlaget for Vasalopp og maratonløp for å holde tritt med femtiårskrisa. Men bare så det er sagt: Per Henrik er selvsagt ingen ekstrovert prestasjonsstripper.