To historiske vedtak på Stortinget: Et viktig steg mot rettferdighet – men kampen er ikke over

– Dette er historiske beslutninger. De representerer en anerkjennelse av ofrenes lidelser, innsatsen til tusenvis av arbeidere, og ikke minst det utrettelige presset fra fagbevegelsen over flere tiår. Det er en seier – men det er også et tidlig kapittel i et arbeid som langt fra er avsluttet, sier forbundsleder i Lederne, Audun Ingvartsen.

– En moralsk forpliktelse
Da boligplattformen Alexander L. Kielland kantret på Ekofiskfeltet 27. mars 1980, mistet 123 mennesker livet. Mange flere ble fysisk og psykisk preget for resten av livet. I 45 år har overlevende og etterlatte kjempet for en kompensasjonsordning som anerkjenner deres tap. Nå har Stortinget gitt sin tilslutning til at en slik ordning skal etableres.

– Det er ikke rimelig at familiene fortsatt venter på en erstatning som anerkjenner deres tap. Etter 45 år er det på høy tid at staten tar sitt ansvar. Nå gjenstår det å se hvordan ordningen finner sin form, og hvem som blir involvert i dette arbeidet, sier Ingvartsen.

Anerkjennelse av oljepionerene
Parallelt har Stortinget også gitt støtte til å opprette en særskilt kompensasjonsordning for oljepionerene – arbeidere som i tiår jobbet under farlige forhold offshore, ofte uten tilstrekkelig beskyttelse mot helseskadelige stoffer som kvikksølv, radioaktivitet og kjemikalier. Mange sliter i dag med alvorlige helseplager, uten å ha fått noen form for oppreisning.

Lederne har, sammen med en rekke andre aktører, bidratt til å fremme denne saken, og jobbet med våre medlemmer og gjennom tillitsmannsapparatet, for å levere konkrete forslag til hvordan en rettferdig, inkluderende og faglig forankret kompensasjonsmodell kan se ut.

– Nå må fagforeningene stå sammen for å hjelpe våre skadde arbeidskamerater. Vi må ha løsninger som oppfattes som rettferdige og treffsikre, understreker Ingvartsen.

Må ikke stoppe ved et vedtak
Til tross for det historiske gjennombruddet, er det avgjørende å understreke at det først er i den praktiske utformingen disse ordningene får sin reelle verdi. Spørsmålene er mange: Hvem omfattes? Hvilke sykdommer og eksponeringer godkjennes? Hvordan sikres rettferdig behandling og god informasjon? Hva skjer med de etterlatte?

Uten et tydelig, inkluderende og transparent system – som også informerer bredt og treffsikkert – risikerer man at de som trenger det mest fortsatt blir stående utenfor.

Lederne vil følge dette arbeidet tett og har allerede pekt på modell 4 fra oljepioner-utredningen som den mest rettferdige løsningen. Modellen kombinerer rettssikkerhet, forutsigbarhet og praktisk gjennomførbarhet – og er det alternativet som best kan gi et varig og legitimt oppgjør. 

Står sammen – på tvers av bransjer
Lederne har i mange år stått skulder ved skulder med arbeidstakere fra hele landet – i ulike bransjer, sektorer og regioner. Enten det gjelder industri, olje og gass, offentlig sektor eller tjenesteyting, er prinsippet det samme: Ingen skal stå alene i kampen for rettferdighet.

– At både oljepionerene og Kielland-ofrene nå har fått gjennomslag, viser kraften i langsiktig, solidarisk arbeid og verdien av å stå sammen som arbeidstakere. Men det forplikter oss også fremover for å sikre at oppgjørene ikke blir symbolske, men konkrete og virksomme, avslutter Audun Ingvartsen.

Dette er ikke slutten – det er begynnelsen på et mer rettferdig kapittel i norsk arbeidslivshistorie.