Unio-lederen bekymret for norsk arbeidsliv

Vanligvis ukependler hovedorganisasjonslederen mellom Stranda og Oslo, men for sommeren har Lied landet hjemme i barndomstraktene på Sunnmøre. Været imponerer ikke, men fjelltur blir det uansett. Huset ligger slik til at de store naturopplevelsene starter allerede ved dørstokken.

– For meg er fjellturene det aller beste jeg kan gjøre for å ta meg igjen etter travle tider på jobb. Dette har jeg alltid gjort, og det ligger nok i meg fra foreldrene mine og oppveksten i Volda.

Spesielt travle tider har det vært for Lied siden i fjor høst, da forberedelsene til årets hovedoppgjør startet. Det har blant annet handlet om å oppnå tilstrekkelig enighet om krav og prioriteringer blant de 14 medlemsforbundene.

– Det som er avgjørende er at forhandlingsutvalgene er så omforent som mulig, og det krever at alle blir hørt, og at man utformer krav som de aller fleste kan stå bak. I dette hovedoppgjøret opplevde jeg at det var en bred enighet og et stort engasjement helt ned på medlemsnivå, og det er jeg veldig fornøyd med, sier Lied.

Hun har full tiltro til at trepartssamarbeidet er den beste løsningen.

– Å finne en løsning gjennom forhandlinger er alltid det beste, for da må partene finne frem til gode løsninger og kompromisser.

- Det er forventet at man skal gjøre stadig flere oppgaver innenfor de samme tidsrammene, og for mange merkes det veldig på kroppen.

Ragnhild Lied

del

Bekymret for arbeidslivet

Som leder for Unio har Lied nærkontakt med norsk arbeidsliv, men også innsikt i det internasjonale arbeidslivet gjennom hovedorganisasjonens søsterorganisasjoner. På spørsmål om den overordnede tilstanden til arbeidslivet i Norge, sier hun;

– Jeg pleier å si at i det store og det hele, så har vi et godt arbeidsliv i Norge, men det er i det store og det hele. Når man ser nærmere på tilstanden og omstillingene i arbeidslivet, så er det bekymringsfullt å se at selve arbeidslivet og arbeidsoppgavene endrer seg i et stort tempo, og i utakt med kapasiteten til arbeidstakerne.

Lied observerer at intensiteten og kravene til effektivitet generelt i arbeidslivet har økt betraktelig i løpet av de siste årene, og for mange yrkesgrupper er det veldig vanskelig å holde tritt.

– Det er forventet at man skal gjøre stadig flere oppgaver innenfor de samme tidsrammene, og for mange merkes det veldig på kroppen. Samtidig har forventningene til å være tilgjengelig utenom arbeidstiden økt, og det er en veldig uheldig utvikling.

Utfordringer i offentlig sektor

Størstedelen av medlemmene i Unio-paraplyen jobber i offentlig sektor, og Lied ser at det er mange felt innen sektoren som har store utfordringer. Hun tenker særlig på ledelsesstrukturer, bemanning og feilslåtte verktøy.

– I offentlig sektor ser vi at for eksempel avdelingsledere har altfor mange medarbeidere de er ledere for. De kan være ledere for opptil 90 ansatte, og det sier seg selv at det er umulig å gi godt lederskap til så mange.

Når det gjelder bemanning er det generelt sett ikke noe å gå på i offentlig sektor;

– Det blir bemannet slik at det akkurat går opp. Det er ingen buffer hverken i barnehagene, klasserommene, sykehusene eller andre institusjoner.

En annen, stor utfordring er at digitale verktøy som skal sørge for mer effektivitet har blitt utviklet uten å hente inn verdifull kunnskap fra arbeidstakerne, som faktisk skal bruke dem i praksis.

Lied har fått mange henvendelser fra frustrerte avdelingssykepleiere og fastleger som har fått servert et nytt system som krever betydelig mer tidsbruk pr. dag.

– I offentlig sektor finnes det selvfølgelig gode eksempler på at man innlemmer sluttbrukerne inn i utviklingen av nye verktøy, men der kan nok offentlig sektor ha noe å lære av den private.

Hjertesaken

Av alle sakene Unio-lederen brenner for, så er det én sak som skiller seg ut.

– Hjertesaken min er å finne ut mer av arbeidsmiljøet i Norge. Se hvordan arbeidslivet har endret seg, og særlig utforske det psykososiale miljøet. Veldig mange av våre medlemmer blir utsatt for psykiske belastninger over tid og som sliter på dem. Der har vi kommet alt for kort i norsk arbeidsliv.

Ifølge Lied er det store forskjeller mellom yrkesgruppene, noe som eksemplifiserer seg godt når man ser på forskjellene mellom sykepleiere og brannmannskap;

– Sykepleiere går ofte fra den ene tøffe situasjonen etter den andre; fra et dødsleie til å håndtere andre livsviktige oppgaver i høyt tempo, og videre igjen – uten å ha tid til å ta en fot i bakken med kollegaer eller ledere. I brannvesenet håndterer de det annerledes; etter håndteringen av en brann, så er det rett tilbake til stasjonen for å ha systematiserte debriefinger.

Hun fortsetter;

– Vi må ta det psykososiale miljøet på alvor, særlig innenfor de kvinnedominerte yrkene. Vi vet for lite om virkningene av å stå i en jobbhverdag med psykiske påkjenninger over tid. Det ønsker jeg å gjøre noe med.