Fra før av var ikke Øvrum så engasjert i fagforening i det hele tatt, og dagene som ansatt i Statoil passerte i kontrollrommet på Gullfaks A. I 2007 skjedde det imidlertid noe som Øvrum ikke kunne la passere. Anledningen var Statoils (heretter Equinor) sammenslåing med Norsk Hydro, og med det fulgte det en integrasjonsprosess mellom selskapene. Det var innholdet til denne prosessen som vekket de store følelsene i han, og skapte grobunnen for Øvrums utrettelige engasjement helt frem til i dag.

– Det jeg reagerte mest på var innføringen av en ny rotasjonsordning, der man hadde endt opp med å bare ha folk ute på plattformen med mindre enn fem års erfaring. For meg var dette rene galskapen, og jeg ble overrasket over at noen kunne ha tenkt ut noe så dumt, og farlig i praksis. Det tente et voldsomt engasjement i meg som har vedvart siden da.

Det var i løpet av denne prosessen Øvrum møtte de to som skulle bli hans trofaste fagforeningsvenner gjennom alle år, Per Helge Ødegård og Terje Herland, og sammen ble de som erteris hele veien. Det store engasjementet som da ble vekket i dem, skapte et spesielt samhold, og Øvrum husker det som en spesielt fin tid.

– Det var jo veldig artig. Vi samlet oss ofte i Bergen og gjorde opp status på kveldene, og samarbeidet veldig godt med de andre fagforeningene. Per Helge og Terje må ha vært fornøyd med jobben jeg gjorde, for plutselig satt jeg som hovedtillitsvalgt på Gullfaks-feltet og i arbeidsutvalget. Etter det har det bare vært en skikkelig spennende reise.

Ut mot hard HR

Øvrum har alltid hatt en stor ansvars- og rettferdighetsfølelse. Kanskje for stor, ifølge han selv, da dette har ledet han inn i gjentatte konfrontasjoner med ledelsen i Equinor. Eksempelvis da han stod opp mot karaktersystemene som skulle bli innført i 2009. Alle ansatte skulle gi karakterer til hverandre fra en til seks, og Øvrum reagerte momentant på ordningen. Det hjalp ikke at han fikk tildelt en toer fra ledelsen.

– Helt tilfeldig fikk jeg vite at jeg fikk en lav karakter, til tross for at jeg var veldig god i jobben min. Påstanden var at jeg var illojal mot driftsmodellen, som jo for så vidt stemte. Men det var den første gangen jeg gikk til media, og det ga resultater. Samme uken som Teknisk Ukeblad publiserte artikkelen med min kritikk av forholdene, ble karaktersettingen av fagarbeidere i Equinor avsluttet.

Tidligere forbundsleder i Lederne, Jan Olav Brekke, var på den tiden en tydelig stemme mot de nye amerikansk-inspirerte målstyringstrendene i norsk arbeidsliv, og Øvrum var en av frontfigurene i media mot «Hard HR» og holdt foredrag om temaet sammen med forsker Bitten Nordrik fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI).

– Vi holdt foredrag på Folkets hus i Oslo og på flere andre scener, og fortalte om autoritære styringssystemer i arbeidslivet. Det var spesielt fordi det var selvopplevd, og Lederne var veldig tidlig ute med å advare mot disse. Det var en meningsfull kamp å ta.

Enorm vekst

Da Øvrum ble med i Lederne var totalt antall medlemmer i Equinor omkring 300. I år har medlemstallet passert 1500, og veksten har ikke kommet av seg selv. Han fremhever de to andre «Dalton-brødrene», som trekløveret har blitt kalt, og ikke minst medlemmene og tillitsvalgte som har gjort en fremragende jobb, også med å framsnakke fagforeningen.

– Per Helges og Terjes kompromissløse innsats for enkeltmedlemmer har jeg alltid sett opp til, og det har smittet over på meg i min jobb som tillitsvalgt. Per Helge er jo like «gæærn» ennå, og med det mener jeg at han står opp, og tar kampen for enkeltmedlemmer med like mye dedikasjon og følelser som før. Det er på det området vi kanskje har vært gode, da, sier en overraskende ydmyk Øvrum.

Nå går han av, men fremtiden er han ikke bekymret for. Øvrum mener at kjernen til en god tillitsvalgt ligger i å engasjere seg i saker og bry seg om hvert enkelt medlem. Han ser at de nye heltidstillitsvalgte i foreningen har samme tilnærmingen til enkeltmedlemmer, og et stort engasjement, og et viktig overblikk i for eksempel lønnsforhandlinger.

Det er Øvrums store ansvarsfølelse som tar overhånd når han tenker på sin egen avgang.

– Jeg har alltid tatt ansvar for ting jeg egentlig ikke skal ta ansvar for, og tankene rundt min avgang er et godt eksempel på det. Jeg føler meg faktisk som en snekker som forlater et halvferdig hus, altså. Det «huset» vi bygger blir jo aldri ferdig, men jeg føler sterkt på det likevel. Men jeg er veldig fornøyd med hvordan huset ser ut så langt, og ikke minst med de snekkerne som fortsetter, avrunder Øvrum.