Kriser krever god ledelse

Av: Forbundsleder Audun Ingvartsen, arbeidstakerorganisasjonen Lederne

Koronapandemien har for alvor aktualisert viktigheten av beredskap. Det norske samfunnet er avansert og komplekst og derfor mer sårbart enn noen gang. Og er det noe koronapandemien avdekket, så er det hvor avhengige vi er av hverandre.

Før mars 2020 kunne få forutse at myndighetene ville ta i bruk de mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid. Det ble en hverdag fullstendig ukjent for de fleste av oss, men som vi likevel ble forbausende raskt vant til.

Vi har kommet ganske greit gjennom en svært utfordrende situasjon. Vi har hatt politikere som i det store og hele lytter til fagmyndighetene og som klarer å samarbeide på tvers av partilinjer. Vi har også gode mekanismer i samfunnet, slik som det viktige trepartssamarbeidet, som har gjort overgangen enklere. Alt dette bør på ingen måte tas som en selvfølge.

Beredskap – en forutsetning for god ledelse

Før krisen er et faktum må enhver leder ha på plass beredskap som gjør det klart hvem som skal gjøre hva når krisen oppstår. Derfor forebygger eksempelvis olje- og gassoperatører med omfattende HMS-tiltak, PST kartlegger potensielle terrortrusler og myndighetene kartlegger risiko i helseberedskapen.

Hva kan beslutningstakere gjøre?

Jeg tør påstå at våre politikere ikke tok nok hensyn til eksempelvis trusselvurderingene fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) i forkant av pandemien. Det må endres.

For at befolkningen skal sette sine behov til side for fellesskapet krever det god og tydelig ledelse som styrer i tråd med vurderingene som fagmiljøer legger frem. På samme måte bør virksomheter ledes etter å ha vurdert alle råd fra sine ulike kompetansemiljøer.

Se til kong Olav

Krisen vi er i ferd med å legge bak oss vil skape historiske eksempler på både god og dårlig ledelse. Eksempelvis gikk kong Olav foran da han under oljekrisen i 1973 lot bilen stå og tok trikken – et skinnende eksempel på god ledelse som huskes. Dessverre tror jeg Jonas uten munnbind på T-banen og Erna på familietur til Geilo blir stående som eksempler på det motsatte det siste koronaåret.

En leder går på stram line i slike situasjoner. Som det egalitære samfunnet Norge er forventer vi både nasjonalt og lokalt ledere som er bevisst sin rollemodelladferd. Vi blir derfor ekstra skuffet når det glipper. Kongen som tok trikken i 1973 ble selve symbolet på at vi står sammen for å håndtere felles utfordringer – vi er i samme båt. Jonas uten munnbind og Erna på Geilo kan bli symboler på det motsatte – at ett sett regler gjelder for eliten og et annet sett for alle oss andre. I så fall er vi som samfunn inne på en vei jeg vil advare sterkt mot.

Vi trenger ledere som går foran

Når vi nå er i ferd med å legge pandemien bak oss er dette noe vi kan dra lærdom av. Vi trenger beslutningsdyktige ledere som setter beredskap høyt og som staker ut kursen og bygger opp under fellesskapet. Da vil vi stå bedre rustet også for morgendagens kriser, selv om det alltid vil være enklere å forberede seg på forrige krise heller enn den neste.