Vil at ledere tar humor på alvor

– Humor kan vinne kriger. Det er ligger en overlevelses- og forsvarsmekanisme i humor som er sterkt undervurdert. Og vi snakker om humor i hverdagen.

Han er en frispiller med blind tro på seg selv. Time Magazine har kalt han for den klassiske musikkens svar på Quentin Tarantino. To år gammel pekte han på månen, og var klar for å dra. Da han fikk høre at det var veldig langt dit, hadde han svaret parat. – Vi kan vel bruke stige? Senere har han fått god nytte av stigen i livet sitt. Han er den fødte ekshibisjonist, og elsker oppmerksomhet. Aksel Kolstad gjør det med klassisk musikk og humor. Han går for mer converse og mindre dress på jobb. Det handler om å bevare det fantasifulle barnet i seg, og ta av seg den seriøse ryggsekken av og til.

Vi burde rett og slett klaske hverandre mer på rumpa, sier han før han tar oss med på intimkonsert på dass.

Intimkonsert på dass

Nei, han er ikke useriøs. Tvert imot. Han vil bare menneskeheten godt. Og kan mye om den velkjente forskjellen på sunn og usunn humor. Forskjellen på å fleipe bort og ha et skråblikk på noe. Forskjellen på sarkasme og selvironi. Kanskje var det derfor 55 personer ble med på intimkonsert på en bitte liten dass. En ufarliggjøring av klassisk musikk. Uoffisiell Guinness-rekord. Med Mozart i sentrum. Og ustyrtelig morsomt.

Det må være rom for humor, og rommet er ikke nødvendigvis en dass og et piano.

Aksel Kolstad

del

Moro mellom slagene

– Du kødder ikke med Mozart. Humoren min er forankret i å ta folk på alvor. Også de store mesterne. Derfor spiller jeg musikken slik den er komponert, og har det heller moro mellom de seriøse slagene. Det må være rom for humor, og rommet er ikke nødvendigvis en dass og et piano. Humor øker produksjonsnivået, og kler av oss den nevnte ryggsekken. Lekenheten får frem det kreative i oss, smiler Kolstad.

Humor er uunngåelig

For Aksel Kolstad er en jobb uten humor umulig å se for seg. Han visste tidlig at han skulle lage et utstillingsvindu for klassisk musikk. At humor var en uunngåelig ingrediens. På Café Frølich i Oslo, senere flere år i New York, så på Cafe de Concert på Tjuvholmen, og nå på samme kafé på Vulkan i Oslo. De beste gjestene er skeptikerne, å oppleve at de lar seg rive med når han løsner på tungebåndet. Derfor mener han folk med lederansvar, uansett nivå, må ta godt vare på humørsprederne. Lederen selv trenger ikke ty til stand-up, men være bevisst hvilken ressurs som ligger i humor. Det må rett og slett være lov å ha det gøy på jobben.

 Løsne litt på snippen

-Humor kan på mange måter være et smøremiddel mellom medarbeidere, hvis det blir brukt riktig og naturlig. Men det krever at du løsner litt på snippen og ikke tar deg selv så innmari høytidelig. By på deg selv, gjør humor ut av dine små feil, galgenhumor er bra, sier Kolstad, og viser til den gangen han skulle hoppe over et svært flygel (mannen er dødssprek, må vite) og gikk på trynet i et filmopptak. Trynebildet ble det beste bildet. Det var der han var Aksel.

En lollipop i varmen

Vi har mer enn nok dokumentasjon på at humor funker. At det gir stressa folk mental hvile. At det reduserer sykefraværet. At det øker lærings- og prestasjonsnivået, ikke minst når du jobber i team. Likevel – det å by på humor sitter langt inne for mange ledere. Å gå rundt og dele ut en lollipop til hete kolleger en varm sommerdag, for eksempel. Kanskje skulle man smake litt på begrepet begeistringsledelse? Det finnes mange veier til trivsel. Å spre humør viser seg å være en av de aller beste. Du trenger ikke være proff humorist og pianist, du kan kanskje bare være akkurat den du er, bak den profesjonelle fasaden?

Piano i verdensrommet

-De gamle mesterne var ikke bare flinke, de var også litt gærne. Kanskje det var derfor de lyktes? Bach spilte helst på kafé, det var der han virkelig kunne by på seg selv, sier Aksel Kolstad. Når han tar over stafettpinner fra Victor Borge og Bach, er kunsten nettopp det å tørre, ville, og til slutt kunne. Kanskje er det også et godt tips for de lederne som innser at humor burde få en større plass i hverdagen. Å tørre, å ville, å kunne. Der har du pianist og komiker Aksel Kolstad. Som selvsagt har søkt de høye romfartsherrer om å få være første pianist med egen konsert i verdensrommet. Skulle han få nei, kan han jo bare bruke stige?