Et verdig liv

• Se filmer og mer info om Ledernes engasjement på www.lederne.no/abrigo

Itaborai – august 2019. Dette er historien om solidaritet. Om norske arbeidere i arbeidstakerorganisasjonene SAFE og Lederne, som hjelper noen av Brasils fattigste og mest utsatte. Unge mødre, som selv aldri har hatt en barndom, som bare kjenner slag og spark, ydmykelse, seksuelle overgrep, misbruk av narkotika, prostitusjon og dømt til et liv på gata. Ikke alene, men sammen med sine barn. Det var denne realiteten som fikk den svenske sjømannspresten Stefan Martinsson til å si nok er nok:

– Jeg kunne gråte et hav med tårer, men det hjelper ingen. Jeg kjøpte en gammel appelsinfarm, 50 km fra Rio de Janeiro, gjorde den om, og åpnet i 1989 det vi kaller for et mødrehjem. Hvor unge alenemødre, ofte 12-13 år, kunne komme og få hjelp. Få muligheten til å starte et nytt liv, forteller Martinsson, og legger til:

– Jeg er ikke i tvil om at uten støtten fra medlemmene i SAFE og i Lederne, så hadde vi ikke overlevd. Det er tøffe tider i Brasil, og vi er helt avhengig av bidrag, sier Stefan Martinsson.

Jeg kunne gråte et hav av tårer, men det hjelper ingen. Jeg kjøpte en gammel appelsinfarm, og startet Abrigo.

Stefan Martinsson

del

Tar kurs

Den store jernporten inn til mødrehjemmet lukkes bak oss. De høye murene isolerer mødrehjemmet fra resten av verden. Det er like greit, siden kommunen er hjemsøkt av vold, og styres av paramilitære grupperinger. Det er som å komme inn i en fredfull verden, fra det kaotiske og rastløse livet utenfor murene. Ana Rute står foran den lille leiligheten hun disponerer. Hun er høyreist, kledd i en svart stillongs, og en grå genser. På armen holder hun datteren, og hun inviterer oss inn:

– Som du ser er det et lite rom, men inneholder det vi trenger, som seng, toalett og dusj. Aller viktigst er at jeg får muligheten til å starte et nytt liv, ikke bare for meg, men også for mine barn. Jeg har fått et nytt syn på livet, som jeg ikke hadde tidligere. Det er første gang jeg er blitt stimulert og inspirert til å ta kurs, til å utdanne meg. Skaffe meg et yrke. Jeg har nå papirer på at jeg har kurs i matlaging og husmaling. Ja, også som murer, forteller hun, og legger til at det ikke er noe latmannsliv:

– Alle som bor her, for tiden er vi ni kvinner og 17 barn, har skrevet under på at vi har forpliktelser som kjøkkentjeneste, rengjøring og at vi må ta kurs om kvelden. Det er for å stå bedre rustet når vi etter to år flytter ut, slik loven tilsier. Det blir lange dager som ofte strekker seg fra 0600 til 2200. Men vi får sjansen til et nytt og meningsfylt liv, og så blir det opp til oss å ta vare på muligheten, understreker Ana Rute. Hun liker å lage mat, ikke bare den vanlige brasilianske kylling, ris og bønner, men litt mer sofistikerte retter:

– Her får vi tre måltider – frokost, lunsj og middag. Kantinen er alltid full når jeg har kjøkkentjeneste, forteller hun med et smil og røper drømmen:

– Jeg ønsker meg inn i det militære, helst marinen, bekjenner Ana.

Barna i førersetet

Livet på mødrehjemmet roterer rundt barna, og alt legges til rette for at de skal få en god og sunn start på livet. Her finnes en barnehage og en førskole, ikke bare for barna som bor her, men også noen som kommer utenfra. Nåløyet for å få plass er trangt. Det kreves at moren, eller i noen tilfeller faren, aksepterer kriteriene mødrehjemmet er grunnlagt på. Bestyrer for skolen, barnepedagog Claudete Felipe do Nascimento Braz de Santana, understreker at skolen arbeider med ikkevold, alle har forpliktelser, og alle må følge reglementet:

– Vi har ingen leker som minner om våpen eller vold. Vi skiller ikke på fargene, som er vanlig i Brasil, rosa til jentene og de andre fargene til guttene. Her blander vi fargene, slik at barna vokser opp og ikke diskriminerer mellom svart, hvitt og gult. At fargen på mennesker ikke betyr noe, at vi alle er like. Vi legger også vekt på å leke med blomster og alt som vokser i jorda, forteller hun, mens vi rusler inn i kantina hvor barna spiser lunsj. Her sitter 17 barn i alderen to til fem år rundt bordene, og gafler i seg kylling, ris og bønner. ”Hei onkel. Ta et bilde”, roper ei jente på fire år. De er tydeligvis vant med at det kommer fremmede på besøk, noe Stefan Martinsson bekrefter:

– Vi har besøk av alle mulige mennesker, spesielt fra Norge og Sverige, som ønsker å se hvordan vi driver mødrehjemmet. Det toppet seg i september 2003 da Kong Harald og Dronning Sonja besøkte mødrehjemmet og spiste lunsj. I tillegg hadde vi besøk av dronning Silvia av Sverige i 1992, som døpte stedet ”Dronning Silvias stiftelse for mor og barn”, eller mødrehjemmet som vi kaller stedet, forteller Stefan Martinsson.

Takker norske arbeidstakerorganisasjoner

Det var den profilerte tidligere tillitsvalgte i SAFE og styrerepresentant i Equinor, Stein Bredal, som startet ”kronerullingen” i 1999. Han besøkte mødrehjemmet og ble imponert over hva han så, og hva Stefan Martinsson kunne fortelle. Sammen skrev de en søknad til ”Equinors Jubileumsfond”, som i 2001 bevilget 500 000 kroner til mødrehjemmet. Pengene brukte Martinsson til å bygge et stort og flott hovedhus, som rommer kapell, tannlegekontor og et kontor til en psykolog. SAFE har gjennom årene gitt mellom 200.000 og 300.000 kroner til mødrehjemmet.

Millionbidrag

Sverre Simen Hov, seksjonsleder for kommunikasjon, organisasjon og utvikling i arbeidstakerorganisasjonen Lederne, forteller at medlemmene der siden 2010 har gitt over to millioner kroner gjennom et fast, årlig beløp pr. yrkesaktiv medlem:

– Her gis unge mødre muligheten til å skape seg en fremtid sammen med sine barn. Vi har sett at dette fungerer! Her forsvinner ikke midlene i administrativt arbeid eller mislykkete tiltak. Responsen fra våre medlemmer har utelukkende vært positiv, forteller Sverre Simen Hov.

I løpet av disse årene har mødrehjemmet huset mer enn 2000 unge mødre, og godt over 1000 barn er født og døpt her:

– Jeg tør påstå at 90 prosent av jentene som går ut herfra er forandret. Noen mye, andre mindre, men de har alle fått nye perspektiver på livet. Det er min presang, forteller Stefan Martinsson.