Historikk fra avdeling Longyear City

Vi publiserte 11. august i år en gjenfortelling av en reise fra Svalbard til Oslo i 1955. Målet var forhandlinger med arbeidsgiver Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) sammen med fagfolk i Norges ArbeidslederForbund (NALF), forløperen til Lederne.

Ny avtale for Svalbard

Daværende generalsekretær Birger Hverven, som deltok i forhandlingene fra Lederne (NALF), skriver nærmere om grunnlaget i en oppsummering i forbundsmagasinet «Arbeidslederen» i 1955.

I innledningen viser Hverven til at avdeling Longyear City ble stiftet allerede i 1921, og at forbundet ikke hadde noen kontakt med avdelingen mellom 1941 og 1945 på grunn av evakueringen av medlemmene til England.

Han beklager også at forbundet ikke alltid hadde gitt den støtten som forbundet gjerne ville gi fordi avdelingen var isolert fra omverdenen i fem måneder hvert år.

I 1955 dreide forhandlingene seg om å få opprettet en varig avtale for arbeidslederne, framfor bare å kunne flikke på kontraktene, altså kun lønns- og ansettelsesbetingelsene. Avtalen, som bygget på tidligere avtale med Norsk Arbeidsgiverforening (NHO), ble etablert for forbundets 25 medlemmer etter forhandlinger direkte med SNSK´s direktør.

De tillitsvalgte var fornøyde. Ifølge Hverven fikk medlemmene et lønnstillegg på 15 prosent fra 1. oktober 1955, tonnøret gikk opp 20 prosent og pensjonen økte med 50 prosent. For å understreke arbeidsledernes situasjon kontra arbeidernes, peker Hverven på at arbeidslederne på Svalbard var mer stedbundne til bedriften og hadde sin familie med seg. Det var rimelig at bedriften sørget for de vilkår som sikret fremtiden for dem.

Formann og styremedlem i Longyear City

Overstiger Harry Johnsen, forfatter av reisebrevet fra 1955, kom egentlig fra Ulefoss i Telemark.

Han var i mange år leder og hovedtillitsvalgt for NALF i avdeling Longyear City på 50 og 60-tallet. I Svalbardposten 11. mars 1955 ser vi at Harry Johnsen ble gjenvalgt som avdelingsleder.

Johnsen ble noen år ikke gjenvalgt, eller stilte ikke til gjenvalg, men i 1961 leser vi i Lofotposten at Johnsen ble formann igjen, og at avdelingen inviterte over 100 gjester til avdelingens 40-årsjubileum. Etter å ha vært ute som avdelingsformann på nytt noen år, kom han tilbake igjen til ledervervet i 1968. Overstiger Harry Johnsen fikk Kongens fortjenstmedalje i 1962.

Johnsen var en markant personlighet og engasjerte seg sterkt i flere diskusjoner i kjølvannet av Kings Bay-ulykken. Han ga en uttalelse til Telemarksavisa da han var hjemme på ferie i 1964.

Han ville korrigere uriktige påstander i avisoppslag fra en tidligere formann i gruvearbeiderforeningen. Johnsen uttalte seg om sikkerheten ved Kings Bay-anlegget i Ny-Ålesund etter ulykken. Han hadde selv besøkt stedet to-tre ganger.

Han mente for øvrig at det å tvinge regjeringen til å gå var “å skyte feil hest”, og at politikerne heller burde finansiere isbryter og ikke øke skatten på Svalbard. Han ble sitert i et tyvetalls aviser rundt om i landet, og noen kjørte oppslag basert på hans uttalelser over flere dager i juli 1964.

En gruveveteran

Stiger Ole Thommasen, født på Helgeland og etablert i Bodø-området i 1923, satt også i avdelingsstyret. Han var også med i forhandlingsutvalget i 1955.

Thommasen hadde 33 overvintringer på Svalbard. Rett før han fylte 65 år i september 1962, og med en planlagt avgang nært forestående, takket han ja til en sesong til. Som han selv sa i et intervju 25. september 1962 i Nordlands Framtid:

– Jeg følte meg i god form og vigør.

I Bergverks-Nytt sommeren 1962 forteller Ole om sine 46 år i bergverksindustrien. Faren tok han med til Trondheim for å bli læregutt, men også for å forhindre at Ole ble anleggsarbeider, noe faren ikke klarte.

– Jeg lengtet nok mer etter et anleggsmiljø med snusbarske rallare og et fritt liv i naturen, uttalte Thommasen til det samme bladet.

Han dro opp på Dovrebanen som 15-åring, men var for ung for jobben. Han fikk tips av en svensk arbeidsleder om et annet sted på Dovrebanen, og at han der kunne si at han var 18 år, fordi han var kraftig bygd for alderen.

– Jeg fikk jobb etter å ha blitt 3 år eldre på én dag, sier Ole i reportasjen.

Så skiftet han til Folldal Verk i sju år, før han jobbet i kullgruver på Bjørnøya i årene 1922-25. En ferietur ned til Tromsø førte til tilbud om jobb i Longyearbyen som han tiltrådte 25. juni 1925.

Krigsutbruddet førte til at mange på Svalbard ble evakuert til England i 1941, også Ole Thommasen. Han jobbet i de underjordiske tankanleggene i Scapa Flow under krigen og gjorde sin krigsinnsats der.

Fra 1946 ble han sendt til Sveagruven for å ta seg av gjenoppbyggingen av kullgruvene tilbake i produksjonsmessig stand. Thomassen forteller om travle dager med alt tilsyn av arbeidet.

– Jeg var både ingeniør og stiger samtidig som jeg måtte dekke tre skift. Men da tok jeg senga og sengklærne ned i gruva og bodde der i 6 uker. Jeg hadde jo bare nye folk å gjøre med som knapt visste hva en gruve var for noe før de kom til Svea, forteller Thommasen.

I tillegg til å få gjort den jobben han skulle, var han glad for å få 300 kroner i bonus for sin innsats.

Fra 1949 jobbet han i gruvene i Longyearbyen som stiger.

Thommasen mottok Kongens fortjenstmedalje, og hedersmerket fra NALF.
Ole Thomassen falt fra i 1964.

Gruvearbeid i arv?

To av Ole Thomasens etterkommere har også jobbet i gruvene på Svalbard.

– Jeg har arbeidet sammen med begge etterkommerne, både Thommasens barnebarn og oldebarn. Sistnevnte var sommervikar i Gruve 7 i sommer. Her har nok gruvelysten gått i arv i flere slektsledd, forteller Håvard Velve.

Håvard Velve var hovedtillitsvalgt for Ledernes medlemmer i Store Norske Grubekompani gjennom mange år fram til februar 2020. Han har gått litt i fotsporene til de tidligere tillitsvalgte i Longyear Citys arbeidslederforening. Håvard har vært medlem i Lederne i 20 år, og har jobbet både som stiger og som bergingeniør de siste årene.