Projisering: To kvinner snakker sammen.
PROJISERING

På deg selv kjenner du ikke andre

Hvordan kan vi bli mer oppmerksomme på hvordan vi bruker egne reaksjoner og måter å være på når vi skal forstå andre mennesker? Med litt mindre projisering kan mange konflikter unngås.

Tekst
Kronikk av Siv Finndatter
Foto
NTB/Scanpix

Vi driver på med dette alle sammen, mer eller mindre, bevisst og ubevisst. Ofte mener vi så raskt at vi ikke er klar over fortolkningen,verdsettingen og dermed fordommen: en ensidig og generalisert projeksjon (Kvalsund 2005). Verbet å projisere stammer fra det latinske projicere, som fritt oversatt kan beskrives med «å kaste over på».

Vi forveksler selvet med omgivelsene. Alle har opplevd å legge seg i en kald seng, og kjenne at dyna begynner å varme. Men hvilken misforståelse er ikke det? Det er jo vi som varmer dyna. Eksemplet illustrerer projeksjonsmekanismen. En projeksjon er en 180 graders virkelighetsforvrengning (Andersen 2013). Så hvorfor holder vi på med dette? Hvorfor tillegger vi omgivelsene reaksjoner og væremåter som egentlig tilhører oss selv? Altså en feiloppfatning mellom hva som skjer her hos meg og der hos deg, for gjennom projisering blir vi gjerne fordomsfulle og generaliserende. Idet vi legger våre forestillinger over på andre, er vi bare opptatt av den andre og i liten grad oppmerksomme på oss selv (Skottun og Krüger, 2017).

Vi byr på godt stoff om ledelse

Meld deg på nyhetsbrevet vårt her!

Lager sannheter

Men det er jeg som projiserer, det er jeg som har forestillingen om den andre. Svaret på spørsmålet om hvorfor vi tillegger andre feiloppfatninger, kan være at vi kjenner oss selv for dårlig. Å utforske egne projeksjoner fører gjerne til at vi oppdager mindre prisverdige sider ved oss selv. «Jeg ser at du er sint!» Kanskje er det jeg selv som er sint. Når vi driver på med dette, er vi med på å skape mye uro og misforståelser rundt oss. La meg få understreke at dette er noe vi gjør alle sammen, og en projisering trenger ikke å være negativt ladet, men ofte er den det.

Ved projisering plasserer vi hos andre det vi har vanskelig for å akseptere hos oss selv. Vi fraskriver oss eierforhold til egne uakseptable tanker, følelser, motiver og egenskaper, samtidig som vi tillegger andre personer eierskap til det vi avviser hos oss selv. Vi lager sannheter om andre, og vi tror på dem! Jan Atle Andresen skriver i boken sin Folkeskikk og uskikk på jobben (Andersen, 2013) at vi slipper å mislike hos oss selv det vi kan forakte hos andre. 

 

Vi lager sannheter om andre, og vi tror på dem!

 

Forsvarsmekanisme

Nettopp fordi projeksjoner er et uttrykk for sider ved oss selv som vi har vanskelig for å akseptere, er det åpenbart at projeksjoner kan dreie seg mer eller mindre om negative attributter. Projeksjoner kan for eksempel handle om at vi oppfatter andre som ukritiske, feige, aggressive, slitne, sure, dominerende, grådige, selvopptatte og så videre. Er du oppmerksom på dette, ja kan du raskere også bli oppmerksom på om du blir utsatt for projisering. Da har du muligheten til å sende projeksjonen tilbake.

Projisering brukes ofte som forsvarsmekanisme. En medarbeider som står overfor en oppgave, kan for eksempel overføre sin usikkerhet til lederen ved å beskylde lederen for å være uklar eller utydelig. Usikkerheten hos medarbeideren projiseres over på lederen. Om lederen tar imot denne projeksjonen og gjør den til sin, oppstår projektiv identifikasjon (Knudsen og Unstad, 2015). Medarbeideren har dermed lykkes, og trenger ikke å jobbe med sitt eget problem.

Utfordrer selvbildet

Å bli oppmerksom på projisering vi tillegger andre er svært nyttig. Motpolen kan være å forholde oss til det som er, erkjenne hva som er vårt eget, selv om det er vondt. Å ta tilbake projeksjonen og erstatte du-utsagnet med jeg-utsagnet. Det kan være fristende å si at vi må hjelpe hverandre med å trekke projeksjonene tilbake. Først da vil det bli et levende miljø. Og ja, det tror jeg på! Men dette er vi ikke trent til. Det vil komme til å bli en stor og smertefull prosess for mange. Ofte er det forbundet med mye motstand, siden det vil true følelser. Selvbildet blir utfordret, og det er ingen enkel sak.

Å være i stand til å sortere hvem som er jeg og hvem som er du i forholdet er en kritisk viktig sosial kompetanse. Det er også en kompetanse som det ofte skorter på i konfliktsituasjoner. Da taper man lett evnen til å gjøre kritiske vurderinger av egen atferd, men er desto mer kritisk til hva den andre parten sier eller gjør (Dyrkorn og Dyrkorn, 2010). Når vi ikke er oppmerksomme på at vi blir utsatt for projisering, er det heller ikke lett å stille spørsmål tilbake for å gjøre den andre oppmerksom på at noe ikke stemmer.

 

La meg få understreke at dette er noe vi gjør alle sammen, og en projisering trenger ikke å være negativt ladet, men ofte er den det.

 

Lytting og projisering

Vi må bli bedre lyttere, og vi må bli bedre kjent med oss selv! Jeg lytter ikke for å gjøre andre en tjeneste, eller for å være grei. Jeg lytter fordi jeg trenger det, fordi lyttingen gir meg informasjon som jeg kan dra nytte av. Når jeg lytter godt, hører jeg hva den andre sier. Da kan jeg kan stille spørsmål tilbake, utforske og være nysgjerrig, være sikker på at jeg har oppfattet budskapet riktig. Vi unngår misforståelser. Vi lytter og søker sannheter, og dette er noe vi gjør sammen. Jeg trenger din hjelp. Noen velger derimot å snakke om i stedet for å snakke med, og da blir det utfordrende.

Er det mulig å ikke projisere? Nei. Men det er mulig å være oppmerksom på at vi gjør det, og når vi gjør det. Vi gjør det hele tiden, men spørsmålet er; hva gjør vi med projiseringen? Det er umulig å

befri seg fra sin egen forståelseshorisont. Vi forstår alltid på bakgrunn av det vi allerede vet. Enhver erkjennelse er også til dels en gjenkjennelse. Det er i kraft av vår forståelseshorisont at vi overhode kan forstå noe (Svare, 2006). Derfor er det umulig å oppnå en «ren» form for lytting, der vår forståelse ikke på en eller annen måte er farget av det vi selv legger til eller trekker fra.

Jeg vil presisere at målet med lytting må være å gjøre det så fordomsfritt som mulig gjennom å bli bedre kjent med oss selv og bevissthet om hvordan vår forståelse spiller inn når vi lytter. Det kan være hensiktsmessig med en reduksjon av meg i møte med deg. Og jeg snakker for meg selv når det blir min tur.

Siv Finndatter driver Steen & Finndatter sammen med Grethe Steen, og her du kan lese mer om hva de tilbyr av kurs, foredrag og så videre.

 

Publisert i Ledelse