Balansekunstneren

Han liker kompleksitet og viktige samfunnsoppdrag. Og han trives åpenbart med folk rundt seg. Bernt G. Apeland virker avslappet her vi sitter i tosomhet i et digert møterom. Eget kontor med blankpolert møtebord har han ikke. Hvorfor skulle han det?

Tekst
Anne Wennberg
Foto
Ellen J. Jarli
Dato

Når han skal beskrive seg selv med tre ord er uformell et av ordene han velger. Det lever han opp til. Riktignok er han pen i tøyet, det må han vel være. Ellers er det ikke mye stivt eller formelt over sjefen i Virke. Smilet sitter løst, og han snakker like gjerne om klatring i Hellas som trepartssamarbeidet i det norske arbeidslivet.

– Trepartssamarbeidet er viktig fordi det er en effektiv måte å organisere arbeidslivet på. Og det aller viktigste er samarbeidet mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden – både lokalt og nasjonalt. Uenighet kan løses fredfylt, også om det blir konflikt. Den roen dette gir er verdifull, mener han.

Det generelt høye tillitsnivået i Norge trekker han også frem:

– Arbeidslivet blir mer fleksibelt fordi man ikke løser problemer med lover, men med dialog og forhandlinger. Tillit er viktig i det norske samfunnet, og trepartssamarbeidets mekanismer, med faste spilleregler, bygger tillit. Vi har et lavt spenningsnivå, og et ganske høyt nivå av tillit. Det er svært få land som har noe tilsvarende.

Arbeidslivet blir mer fleksibelt fordi man ikke løser problemer med lover, men med dialog og forhandlinger.

Bernt G. Apeland

Fremtidens arbeidsliv

Et godt samarbeidsklima kan komme godt med også i årene som kommer. Allerede i mange år har kontinuerlig endring, endringskompetanse og endringsledelse vært viktige temaer, som arbeidslivet har måttet ta inn over seg, på begge sider av bordet. Hvilke tanker gjør Apeland seg om fremtidens arbeidsliv?

– Det er et stort spørsmål med mange dimensjoner. Allerede i dag utgjør handels- og tjenestenæringene 70 prosent av næringslivet, og det fortsetter å øke. Det endrer arbeidslivet. Og teknologiutviklingen forandrer måten vi jobber på. Akkurat hvordan og hvor fort vet vi ikke. Kunstig intelligens er allerede på full fart inn, men det er ikke nødvendigvis de mest manuelle jobbene som forsvinner. I handels- og tjenestenæringene vil det fortsatt være behov for menneskemøter. Næringslivet vil måtte legge større vekt på steder der det trengs mennesker, jobbene vil være knyttet til det å være menneske.

Fleksibilitet

Stadig voksende fleksibilitet er typisk for dagens arbeidsliv, og under pandemien var det mange som fikk mye erfaring med hjemmekontor og digitale møter. Folk reagerte forskjellig. Noen fikk smaken på det, og ville gjerne fortsette å jobbe slik, mens andre pustet lettet ut da det ble anbefalt å komme seg på jobb igjen. Apeland var ikke blant dem som ble hjemme, og nå er han glad for å se at det myldrer i huset på Solli plass, sentralt i Oslo.

Fleksibilitet handler ikke bare om det å kunne velge å jobbe hjemmefra eller justere arbeidstiden til en rytme som passer den enkelte. Man må også se på hvordan arbeidsmiljøet og samarbeidet blir påvirket. Dessuten er det ikke for alle;

– Fleksibilitet er enklere i noen bransjer. Hjemmekontor er vanskelig å få til innen salg, opplevelser og kundedialog. Personlig er jeg usikker på om trenden med stort ønske om hjemmekontor vil holde seg. De fleste av oss ønsker også et arbeidsfellesskap. Som arbeidsgiver er jeg opptatt av det fellesskapet. Mange jobber nok like godt og effektivt hjemme, men jeg tror det kan forsterke siloene.

Samarbeidet på tvers blir vanskeligere, mener Apeland, og legger til at han er aller mest skeptisk til hva det betyr for folk med spesielle utfordringer, arbeidstakere som i større grad enn andre trenger å komme seg på jobb og møte kolleger.

Bernt Apeland i Virke.
– Som arbeidsgiver er jeg opptatt av det fellesskapet. Mange jobber nok like godt og effektivt hjemme, men jeg tror det kan forsterke siloene, sier Bernt G. Apeland.

Jobb og fritid

Balansen mellom jobb og fritid er han også opptatt av;

– Det er en utfordring å skille arbeid og fritid når man jobber hjemmefra. Jeg mener det er viktig med balanse der. Det må eventuelt gode avtaler til, og det bør jevnlig sjekkes hvordan det fungerer for begge parter. Man må gå inn i det med et kritisk blikk.

Apeland er redd man mister noe om fleksibiliteten blir for stor. Fellesskapet kan bli taperen;

– Vi mister noe av samarbeidet på tvers. Teams er strålende, ikke minst for bærekraften fordi det fører til mindre reising. Men bare digitale møter er ikke bra. Det er mer formelt å snakke på Teams. Det jeg likte best da nedstengingen var over, var de uformelle møtene på kontoret. Vi trenger spontanitet, og de gode samtalene ved kaffemaskinen, som kan styrke det kreative samspillet.

Selv har han ikke eget kontor. Det hadde han heller ikke de siste årene som generalsekretær i Røde Kors. Han tåler godt at det ikke er stille rundt ham.

– Det går fint for meg, som jobbet på desken i avis tidlig i arbeidslivet. Da blir man vant til åpent landskap og mye lyd.

Viktig lærdom

Han lærte også andre ting i løpet av årene i Akersgata. Karrieren til unge Apeland startet i VG og Dagbladet på 90-tallet.

– De årene har nok preget meg. Jeg ble mer kritisk, på en positiv måte. «Trust no one, including yourself». Det etablerer seg fort tilslørende «sannheter» i store bedrifter. Jeg mistet også autoritetsfrykten i pressen. Og jeg lærte å akseptere godt nok. Alt kan ikke bli perfekt. Det er nyttig å kunne forholde seg til fremdrift og deadline for å få ting gjort.

I Røde Kors erfarte han noe av det samme. Der lærte han dessuten å manøvrere i komplekse sammenhenger:

– «Where you stand depends on where you sit». Vi formes av det vi kommer fra. I Røde Kors foregår mye lokalt, og vi preges av det vi jobber med. Alle har sitt ståsted. Det er verdifullt med mangfold, og jobbe for gode løsninger til tross for ulike utgangspunkt. Røde Kors består av 197 000 lokalforeninger rundt i verden. Det gjelder å se det som en verdi, ikke et problem. Det er klokt både i lederskap og politikk.

Røde Kors må jo være en utfordrende og spennende arbeidsplass. Man kan lure på hvorfor han sluttet der, og havnet i Virke, etter mange år i ulike stillinger, inkludert seks år som generalsekretær i UNICEF.

– Jeg sluttet i Røde Kors etter seks år som generalsekretær. Åremålet gikk ut, og jeg tenkte at jeg begynte å bli litt oppi årene, og at det nok var lurt å finne på noe annet før det var for sent. Også ville jeg gjerne prøve ut det jeg hadde lært om ledelse andre steder. Jeg kunne ha jobbet både i privat og offentlig sektor, men jeg liker det å ha en så kompleks medlemsmasse. Jeg vil gjerne ha en jobb med et viktig samfunnsoppdrag, og bidra til å løfte, sier han.

Klatringen gir god balanse og fingerstyrke. Det er en måte å holde seg ung på. Men det er en ydmykende sport. Det er vanskelig å bli høy på pæra, og det er en fin ting.

Bernt G. Apeland

Ydmykende sport

Dessuten liker Bernt Apeland å gjenoppfinne seg selv med jevne mellomrom. Vi aner en person som ikke tiltrekkes av stillstand og altfor behagelige dager. Det kan i hvert fall passe med tanke på den viktigste fritidsinteressen: klatring, en sport han har tatt opp igjen etter mange års pause.

– Du må tåle nederlagene, og det er fantastisk når man av og til klatrer over evne. Den gleden kan vare i flere dager. Det er et fint fellesskap rundt det. Det er veldig bra for helsa, og er med på å holde vekta nede, reklamerer han, og slenger på en vits fra miljøet:

– Klatring består av 80 prosent skuffelse.

– Ja, på en god dag.

Det er vel karakterbyggende da, dette han er så glad i, enten det foregår i klippene på den greske øya Kalymnos, i en innendørs klatrevegg eller i en fjellvegg utenfor Oslo.

– Klatringen gir god balanse og fingerstyrke. Det er en måte å holde seg ung på. Men det er en ydmykende sport. Det er vanskelig å bli høy på pæra, og det er en fin ting, slår han fast.

Kompleksitet

Da han var ung gutt i Ås utenfor Oslo, klatret han på fasadene på Landsbrukshøgskolen, det som i dag heter Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Det har han sluttet med.

– Jeg skal til Kalymnos i november sammen med en venn. Klatring er både fysisk, teknisk, mentalt og filosofisk, og det tiltaler meg. Jeg liker kompleksiteten, og selvsagt det å være ute.

Med samboeren er det musikk som gjelder, særlig bluesbasert rock.

– Vi er ofte på konserter, og jeg samler på vinylplater, forteller han fornøyd.

Det kan jo virke som om han selv har funnet en god balanse mellom jobb og fritid, og behovet for kompleksitet får han dyrket både her og der.