Vi har alle vært borti dem; unnasluntrerne, eller latsabbene om du vil, som lar andre dra lasset, mens de selv distanserer seg, unngår å bidra og viser liten interesse. Unnasluntrerne er en klassisk kilde til irritasjon, frustrasjon og dårlig gruppedynamikk. Ofte er de også vanskelige å håndtere for både medarbeidere og ledere.
Fenomenet kalles «sosial loffing», og ble først beskrevet av franskmannen Max Ringelmann i 1913. Senere innførte den amerikanske sosialpsykologen Bibb Latané begrepet.
Latané mente at spredning av ansvar kunne være en årsak til fenomenet: mens man i individuelt arbeid opplever stor ansvarsfølelse, skjer det motsatte i gruppearbeid. Her oppfatter man gjerne at egen innsats ikke har så stor betydning for gruppeprestasjonen i helhet. Dermed yter man lite og lar de andre ta seg av jobben.
Organisasjonspsykolog Espen Houge mener det er flere ting en leder kan gjøre for å løse problemet og sikre bedre gruppedynamikk.
På psykologisk.no peker han på fem tiltak som reduserer risikoen for at noen lurer seg unna når en oppgave skal løses i fellesskap.
Ifølge en studie fra 1987 oppstår ofte unnasluntring når det ikke er mulig å identifisere den enkeltes innsats. Dersom din innsats er lite synlig i mengden, skaper det tvil om du får anerkjennelse eller belønning for stevet. Da er det mange som rett og slett ikke gidder å bidra.
Løsningen er å synliggjøre hva hver ansatt bidrar med. For å få til dette må det være mulig å identifisere det enkelte bidraget, og det må kommuniseres hva man måles opp mot, og hvilke konsekvenser unnasluntringen vil få.
Skal man få med seg alle og skape en god gruppedynamikk, må hver enkelt føle at deres innsats har betydning for sluttresultatet. Houge skriver: «desto mindre betydning et utfall har, desto mer unnaluring blir det i gruppen.»
Derfor må lederen sørge for en felles forståelse for betydningen av oppgaven, og fremme verdien av den enkeltes bidrag. Dyrk frem lagånden!
Ifølge Houge oppstår unnasluntring når man forventer at alle de andre kommer til å gjøre sitt beste for å løse oppgaven.
Forventer man derimot at andre ikke vil bidra, er det større sjanse for at man selv tar i et tak. Da vil man nemlig kompensere for andres manglende innsats, forutsatt at oppgaven oppleves som meningsfull.
Størrelsen på gruppen er vesentlig, ifølge Houge. Blir gruppen for stor, er det stor risiko for at én eller flere sluntrer unna. En passe stor gruppe og en jevn aldersfordeling, øker sjansene for bedre gruppedynamikk og færre unnasluntrere.
I grupper med kun menn oppstår unnasluntring hyppigere enn i grupper bestående av bare kvinner, eller kvinner og menn.
Houge forklarer det blant annet med at menn i større grad enn kvinner, er opptatt av synligheten av sitt eget bidrag. Løsningen er derfor en gruppe bestående av omtrent like mange kvinner som menn.
Kilder: SNL og psykologisk.no