Reisebrev fra Abrigo

Silje Broch og Regine Nysæther besøkte og jobbet i sommer på mødrehjemmet Abrigo i Brasil. Les deres reiseskildring om dette gripende stedet!

Tekst
Silje Broch
Sist oppdatert

I en verden der krig og fattigdom dominerer, er jeg glad for å vite at det finnes steder slik som Abrigo. Der mor og barn får et nytt liv. Abrigo er et mødrehjem som ligger utenfor Rio de Janeiro, i den lille byen Itaborai. Når man tenker på Brasil, så er det første man ofte hører om ting som vold, fattigdom og fare. Det er i hvert fall det jeg og Regine fikk høre før vi tok turen ned til mødrehjemmet Abrigo for å jobbe som frivillig sommeren 2016.

På den tiden vi var der var det 8 mødre og 16 barn som tilhørte hjemmet. Dette var mødre som bar på historier av vold og svik.

Førsteinntrykket

Det tok ikke mer enn fem filmer før vi var kommet frem til Brasil. Verken jeg eller Regine hadde besøkt land i Sør Amerika før, og kunne ikke vente med å få komme oss til mødrehjemmet. På flyplassen ble vi møtt av Tom. Tom jobber for Abrigo, og sammen med hans store smil og norske flagg hadde vi ikke noe å klage på når det kom til velkomst. Allerede to sekunder ute av flyplassen ble vi møtt av dette ukjente landet. Fattige folk i veien og talen av Tom om hvordan de politisk og økonomisk sett lå dårlig an i landet for øyeblikket gjorde inntrykk fra første stund, men så byttet vi samtaleemne over til Abrigo, og rundet hjørnet til mødrehjemmet. Det tok ikke mer enn to sekunder innenfor Abrigo sine porter før vi fikk en stor velkomstklem av den ene ansatte, Neya. Allerede fra første kveld fikk vi med oss at Brasil var et åpenhjertig og imøtekommende folkeslag.

Mødrehjemmet Abrigo

Det tok ikke lange tiden før vi kom inn i rutinene som foregikk på Abrigo. Hver morgen var det frokost klokken syv, deretter var det pliktene som kalte. Barna gikk i barnehagen, og mødrene gikk til sitt enten det var studier eller det de fleste gjorde var å hjelpe til på bygget med vasking etc. Vår oppgave var å være i barnehagen. Siden det var dårlig med kommunikasjon på grunn av språket så passet dette oss perfekt. Et sted der vi nesten kunne kommunisere med noen. Barna i barnehagen kom enten fra mødrehjemmet eller fra landsbyen. Som barn flest så var det alt fra sjenerte til de man skulle ønske var det førstnevnte, men alle hadde til felles at de var søte som sukker og kom fra en familie som ikke eide mye økonomisk. Dagene gikk fort, og det var ikke feil å starte hver dag med hundre klemmer fra takknemlige barn.

Når dagen i barnehagen var over gikk tiden mye på å henge rundt på mødrehjemmet. På den tiden vi var der var det 8 mødre og 16 barn som tilhørte hjemmet. Dette var mødre som bar på historier av vold og svik. Det var flere kvelder der vi hang med mødrene, og hjemmet bestod av flere personligheter. Fra imøtekommende mødre til de som aldri sa et ord. Det var tøft å se hva fortiden hadde gjort med dem mentalt, men så fint å vite at de var komt til et trygt sted nå. Et mellomstopp som Stefan (eieren av Abrigo) sa.

Det vi sitter igjen med mest er håp. Håp om at det skal gå bra med både mødre og barn, håp om at det finnes flere ute der som Stefan som åpner opp for slike muligheter.

Alt i alt en opplevelse og lærdom

Det er mye her i dag man rett og slett må se og oppleve for å forstå. Abrigo er et slikt sted. Et sted der unge mødre får muligheten og hjelpen til å komme seg videre i livet etter en uheldig fortid. På grunn av kommunikasjon var det mye vi ikke fikk vite, men mye vi kunne forstå på egen hånd. Vi lærte og vi så hvordan mange av disse kvinnene prøvde å legge fortiden bak seg og fokusere på utdanning, barnet sitt og fremtiden. Vi så hvordan de hele tiden jobbet med noe for å forberede seg til å klare seg selv. Vi så de på godt og vi så de på vondt. Man vet for eksempel hvordan kvinner er uten mat, og en dag med forsinket frokost førte heldigvis bare til kald krig, og maten ble servert til slutt. Slik som frokosten håper jeg og Regine at ting vil ordne seg til slutt med mødre og barn. Måtte dette mellomstoppet hjelpe disse kvinnene til å komme seg videre, og få en bedre fremtid.

Som to bortskjemte nordmenn så sitter vi igjen med en hel del tanker og opplevelser som er verdt og ta med seg videre. Både på godt og vondt, men det vi sitter igjen med mest er håp. Håp om at det skal gå bra med både mødre og barn, håp om at det finnes flere ute der som Stefan som åpner opp for slike muligheter, håp om at bedrifter slik som Lederne og andre hjelper til økonomisk og håp om en bedre fremtid generelt.

Publisert i Nytt fra Lederne