Føler du at det er deg og arbeidsplassen din Børge Lund skriver om i tegneserien Lunch? Det trodde en norsk bedriftsleder, som kontaktet ham for å høre om noen hadde sladret om selskapet.
- Tekst
- Lise Tønsberg Vangerud
- Foto
- Krister Sørbø
- Illustrasjon
- Børge Lund
- Dato
Bedriftslederen som kontaktet ham, hadde kjent seg igjen i en av stripene til Lunch, og lurte på om det var noen som hadde lekket informasjon om en episode fra bedriften. Selskapet tok også en alvorsprat med de ansatte, om det var noen som hadde sladret til tegneserieforfatteren. Men, nei. Det var rett og slett ren oppfinnelse fra tegneserieskaperen, og en tydelig bekreftelse på at Børge Lund treffer noe, og noen, med stripene sine.
– Tilbakemeldingen var jo en bekreftelse på at jeg har fått til noe. Og det er gøy, sier rogalendingen beskjedent.
Verre i virkeligheten
Det som startet med små tegninger på møtereferatene, har resultert i en humoristisk stripeserie, som publiseres i mer enn 100 aviser og blader i Norge og i utlandet. Dette er tegneserien som får oss til å le av HMS-tiltak, prosessorientering, ressurser og omorganiseringer. Vi kjenner oss igjen – mange, i alle fall. Handlingen i Lunch foregår i det åpne kontorlandskapet til en bedrift som produserer «noe» for «noen», hvor dagene går med til meningsløse møter, forsøk på å late som man jobber og ymse prosjekter med store ambisjoner, men som ender opp i ingenting.
– Serien er ment som et trøstende klapp på skulderen til folk, hvor jeg håper å vise at det er flere som skjønner hvordan du har det på jobb. Hvis jeg kjenner meg igjen i noe, så vil jeg tro det er mange andre som gjør det også. På den måten håper jeg stripene er med på å skape en form for fellesskap, sier Lund, og forteller at han faktisk har fått mail av folk som mener det er mye verre i virkeligheten enn slik han beskriver i tegneserien.
Hvordan vinner du et publikum? Meld deg på kurs og lær hvor avgjørende kroppsspråket ditt er.
[course course=»31261″]
Sympati til mellomlederen
De fleste har kanskje en type karakter som Kjell på jobben. Et slags uromoment med stort ego, null selvinnsikt og elendig arbeidsmoral – som likevel klarer å gjøre seg til et midtpunkt i det meste som skjer. Eller Thorsen, en hardt prøvet mellomleder. Børge Lund forteller at mellomlederen har mye av hans sympati.
– Mellomlederen kan være den som får bedriften til å gå rundt, men det er en umulig posisjon. Thorsen i serien er han som er mest mellomleder, som gjør at dette går. Hadde vi bare hatt klovner, som Kjell, hadde ikke stripene hengt sammen.
Da Børge Lund startet å skrive Lunch, startet han med en bukett med karakterer, basert på typer han hadde møtt. Ikke konkrete navngitte personer, men karakterer som finnes i veldig mange bedrifter.
– Så har galleriet endret seg litt, etter hvert som jeg har blitt enda mer kjent med arbeidslivet. Nå kan jeg lettere tenke meg til hva som skal være reaksjonen på ulike ting, og ideene kan komme ganske fort, sier Lund.
Han skriver 7-8 striper i uka, og bruker en til tre timer på å jobbe fram ideene til alle som skal produseres hver uke. Men det slutter ikke der. Da starter jobben med dialog og timing.
– Ideen er på en måte starten på en sudoku. Du kan ikke sette den på trykk før du vet at den går opp. I tillegg tror mange at punchlinen er utgangspunktet for ideen av en stripe. Men det er faktisk motsatt.
Han mener arbeidslivet er utømmelig for temaer, så han er ikke redd for å runde mulighetene for ideer. Og han fanger stadig opp nye. Senest da han var en av foredragsholderne under Ledernes FRONT-konferanse.
Jeg ler mest av folk med kjappe replikker, men synes selv det er lettere å være morsom i etterkant enn på sparket.
Børge Lund
– Jeg hentet et par ideer fra konferansen. Det går på karakterer, og nok en gang på tema. Jeg kan ikke røpe noe mer enn det. Ofte tar jeg tak i en problemstilling, og jeg får ideer bare ved å snakke med folk. Slik jeg gjorde på konferansen, forteller han.
Og det er tydelig at det funker. Folk ler. Men hva med han selv? Ler han av sine egne striper?
– Jeg ler ikke av mine egne striper, sier han og ler. Jeg tror faktisk at jeg kun har ledd av mine egne striper tre ganger. Jeg ler mest av folk med kjappe replikker, men synes selv det er lettere å være morsom i etterkant enn på sparket. Det er det som gjør det så fint å jobbe slik jeg gjør. Jeg kan ta ting i eget tempo, og gjøre det moro underveis.
