Hun fikk oppsigelse, men vant jobben tilbake

Det er 14. februar 2017. Under de høye, hvite hvelvingene og de staselige lysekronene sitter Kjersti Myrjord. Dette er veis ende. Alt som skal sies er allerede sagt. Hun tapte kampen mot oppsigelsen i Tingretten, og anket. Hun vant i Lagmannsretten, og arbeidsgiver anket. Nå ligger avgjørelsen hos fem kappekledde kvinner og menn i Høyesterett. Slik det gjerne gjør når det står om prinsipper av betydning for flere.

– Det var verdt det, sier Kjersti Myrjord noen uker senere.

Uten å nøle, uten å måtte tenke seg om. Men mange andre øyeblikk og hendelser, samtaler og prosesser har forsvunnet i en tåke av dager som ble til måneder og år. Et kaos av følelser. Svik. Skuffelse. Sinne. Frykt. For det koster å være den som bærer prinsippene frem til landets øverste domstol.

– Jeg hadde aldri trodd jeg måtte stå i dette i fem år. Du mister fotfestet totalt og blir asosial. Til slutt blir du sittende igjen alene. I begynnelsen ringer folk. Så slutter de, sier Myrjord.
For når vennene er kolleger, går det på det sosiale nettverket løs å havne i konflikt med arbeidsgiver.
– Men jeg var aldri i tvil om at jeg ville kjempe.

Født inn i «familiebedriften»

Kjersti Myrjord var 16 år første gang hun slang postveska over skulderen og trasket lørdagsruta i Prestestien i Åsane, med regninger og kjærlighetsbrev, invitasjoner og reklame. Det var nesten forutbestemt, for hun har postblod i årene.

– Min mor jobbet på postkontoret i Åsane, og jeg tok over ruten etter søsteren min. Posten var jo nærmest en familiebedrift før. Barn kom tidlig inn, og mange fortsatte. Mine egne barn har også gått med posten, forteller Myrjord.

Etter videregående var hun innom både nærradio og avis som journalist, før de tre barna kom og hun valgte å være hjemme noen år.
– Da jeg ville ut i arbeidslivet igjen, var det en ledig lørdagsrute i Søreidgrend i Fana, der jeg bodde, forteller Myrjord.
En dag i uken ble fort til fem, og i 1996 fikk hun fast jobb som postbud. En jobb hun stortrivdes i: Gode kolleger, frihet og meningsfylte dager.

Oppsigelse over telefon

Sommeren 2014, 18 år senere, fyller Kjersti Myrjord bensin på Shell-stasjonen på Lone utenfor Bergen da mobiltelefonen ringer. «Jeg vil bare informere deg om at det kommer en oppsigelse», sier stemmen i andre enden.
– Jeg så det komme denne gang, sier hun.

Den første oppsigelsen, to år tidligere, kom ut av det blå.
Da hadde hun gått fra postbud, via nestleder på en budavdeling og en regional prosjektlederstilling, til distribusjonsleder med ansvar for om lag 25 postbud i Laksevåg.
– Jeg har alltid vært en sånn som tar initiativ, forteller hun om hvorfor hun ble blinket ut til lederstillinger.

Til kamp

Det begynte med en følelse. Noe skurret. Var ikke taket like høyt lenger? Det kom kommentarer når hun snakket fra levra i ledermøter. Så kom lederevalueringen.
– Jeg ble regelrett slaktet. Det føltes råttent, forteller hun.

Hele hennes ledergjerning ble trukket i tvil. Hun som ble brukt for å lære opp andre ledere, var ikke lenger regnet som et godt lederemne. Myrjord kjente seg ikke igjen, følte hun kunne dokumentere at evalueringen var feilaktig. Så hun henvendte seg til Lederne. Der fikk hun støtte.

– Jeg bestemte meg for å kjempe da oppsigelsen jeg skjønte var på vei til slutt kom, forteller hun.

Men én måned før rettssaken trakk Posten Norge oppsigelsen. Myrjord gikk tilbake til jobben som distribusjonsleder. Fortsatt glad i arbeidsplassen, der omstilling var regelen, ikke unntaket, men med usikkerheten kilt inn i ryggmargen.

 

 

 

Jeg husker knapt hva jeg sa da jeg vitnet første gang i Bergen Tingrett. Det var en utenfor-kroppen-opplevelse å sitte ansikt til ansikt med sjefene i retten

Kjersti Myrjord

del

 

 

Trives i turbulensen

I glansdagene hadde hver bygd sitt lille postkontor. Et av samfunnets knutepunkter, der man fikk med seg siste nytt fra både bygdedyret og øvrigheta. I kjølvannet av det digitale kommunikasjonsskiftet, har Posten Norge stadig måttet finne nytt fotfeste. Siden 1990-tallet er antallet ansatte redusert fra rundt 33.000 til 17.000.

Kjersti Myrjord har likt seg i turbulensen.

– Jeg har faktisk alltid synes omorganisering er spennende, utfordrende. Det å måtte forholde seg til et nytt budsjettkrav eller nye måter å gjøre ting på, og finne de beste løsningene i samarbeid med avdelingen min. Helt siden jeg jobbet som postbud har jeg meldt meg frivillig til arbeidsgrupper når noe skulle endres, sier hun.

Kortest ansiennitet

Det var nettopp omorganisering som lå bak oppsigelse nummer to. To driftsenheter skulle bli til én. Den andre distribusjonslederen hadde lengre ansiennitet. Dermed var det Myrjord som måtte gå.

– Jeg fikk tilbud om å gå tilbake som postbud, men jeg har ikke helse til det, forteller Myrjord, som sliter med to ødelagte skuldre etter år med tunge bører. Skuldre som ble enda verre av usikkerhet og rettstvister.

– Det var aldri noe alternativ ikke å kjempe imot igjen, sier Myrjord, som igjen fikk støtte fra Lederne.

Det stod særlig om to ting: Er det rimelig å snevre inn utvalgskretsen til kun de to enhetene som skal slås sammen i en stor bedrift? I forkant av oppsigelsen hadde dessuten Posten Norge ansatt nye ledere i tilsvarende stillinger, der Myrjord ble forbigått.

Tøffe rettsaker

Å møte arbeidsgiver i retten var tøft.

– Jeg husker knapt hva jeg sa da jeg vitnet første gang i Bergen Tingrett. Det var en utenfor-kroppen-opplevelse å sitte ansikt til ansikt med sjefene i retten, sier Myrjord.

Det var vondt å høre nakne argumenter, som ikke lenger var pakket inn i skånsomme vendinger. Uvirkelig å bli omtalt som motpart av de postansattes største fagforbund Postkom, der hun selv hadde vært medlem før hun ble leder.

– Jeg var helt utslitt etter dagene i retten, forteller hun.
Nederlaget i Tingretten var bittert, men kampviljen var like sterk. Hun anket. I Lagmannsretten vant hun frem og oppsigelsen ble kjent ugyldig. Men Posten Norge anket til Høyesterett.

Endelig seier

8. mars 2017: «Vi vant!», sier stemmen i andre enden av røret denne gang. Det er advokat Oddvar Lindbekk fra Advokatfirmaet Norman & Co, som førte saken gjennom tre rettsinstanser.

Posten Norge fikk medhold i at de kan begrense utvalgskretsen til enhetene som skal slås sammen. Høyesterett la vekt på at det prinsippet lå nedfelt i avtalene med Postkom.
– Oppsigelsen ble imidlertid kjent ugyldig, fordi Posten hadde ansatt flere i tilsvarende stilling under omstillingsarbeidet, og at flere av disse beholdt sin stilling på bekostning av Kjersti Myrjord, sier Lindbekk, og legger til:
– Høyesterett stiller strenge krav til at arbeidsgiver tar vare på de mulighetene som finnes for å la ansatte fortsette i de stillingene de sitter i.

Slaget versus krigen

Posten Norge beskriver på sin side dommen som at de tapte et slag men vant krigen.
– Vi tapte den konkrete saken, men Høyesterett støtter konsernets praktisering av avtaleverket ved omstilling, og det var viktig for oss å få avklart, og hele grunnen til at vi anket, sier pressesjef John Eckhoff.

Posten står foran nye omstillinger. Nå er det ordningen med A- og B-post som står for fall, og endringer for dem som jobber med sortering.

– Vi driver kontinuerlig omstilling og har nedbemannet med rundt 1000 årsverk årlig de siste årene, uten store konflikter. Men det er klart at i et konsern med 17.000 ansatte vil det bli uenighet på individnivå, selv om det skjer svært sjelden. Det er over ti år siden forrige gang Posten Norge var i en arbeidsrettssak rundt nedbemanning. Vi har et godt samarbeid med de tillitsvalgte og deres organisasjoner, og mener det er en del av bildet også i denne saken, sier Eckhoff.

 

 

Prinsippet i denne saken var så viktig, fordi det er en gjenganger i nedbemanningsprosesser at man ikke samlet ser hvem man har, men ansetter nye.

Audun Ingvartsen, forbundsleder i Lederne

del

 

Prinsipielt viktig sak

– Jeg hadde ikke klart å gå gjennom dette uten Lederne, samboer, familie og nære venner. Og jeg kunne ikke fått en bedre advokat, sier Kjersti Myrjord.
Hun har aldri følt det som en David mot Goliat-situasjon. Hun hadde jo sin egen Goliat i ryggen.
– Det var så tydelig fra dag én at Lederne ville støtte meg i kampen. Det var uvurderlig, sier hun.

Audun Ingvartsen ble forbundsleder i Lederne i november 2016, og fulgte prosessen i sluttspurten.
– Prinsippet i denne saken var så viktig, fordi det er en gjenganger i nedbemanningsprosesser at man ikke samlet ser hvem man har, men ansetter nye, og overser medarbeidere man har hatt lenge, sier Ingvartsen, og legger til at det har vært stor interesse for saken og utfallet.
– Kjersti har gjort inntrykk. Hadde ikke hun orket kampen, hadde vi ikke fått en endelig avgjørelse i denne viktige saken. Det står det respekt av, fortsetter han.

Advokat Lindbekk er enig:
– De fleste hadde ikke stått i det så lenge, sier han.

Tilbake til jobb

– Nå ser jeg frem til å gi slipp på uvissheten og se fremover, sier Kjersti Myrjord.

I begynnelsen av mai begynner hun som distribusjonsleder i Os.
– Jeg kjempet alle disse årene fordi jeg mente det var feil å si meg opp. Hadde jeg ikke villet ha jobben min tilbake, hadde det ikke vært noen vits. Men det vil nok ta litt tid å finne tilbake til gleden ved å jobbe. Med ny sjef og ny avdeling vil jeg starte med blanke ark.