– Viktig med beredskapsbase på Svalbard

Dette var hovedkonklusjonene som Tor Husjord i Maritimt Forum Nord trakk opp da SARiNOR-rapporten ble overlevert Justis- og beredskapsdepartementet hos en av partnerne, Norges Rederiforbund nylig.

Sentralt for prosjektet har vært å identifisere hvilke tilleggsutfordringer man vil møte i nordområdene, og hvilke tiltak som er aktuelle for å takle disse. Det fokuseres på konsekvensreduserende tiltak. Når det gjelder nye tiltak fokuseres det på områdene nord for Bjørnøya, nærmere bestemt nord for grensen for IMO Polarkode. SARiNOR2 prosjektet har ikke hatt til formål å erstatte eller overprøve eksisterende analyser eller studier. Derimot har det vært viktig å bygge på eksisterende arbeid, og å anvende dette i en bred og strategisk analyse av dagens situasjon og framtidige behov.

Høy prioritet

Maritim beredskap i nordområdene er tema med høy prioritet. Aktivitet både fra skipsfart og petroleumsindustri er forventet å vokse i årene som kommer, noe som har aktualisert spørsmålet om hvordan beredskapen i nordområdene skal utformes framover. Nordområdene har betydelige sammenhengende naturområder med store miljøverdier. Kombinert med enorme geografiske avstander, begrenset bosetting og infrastruktur og krevende værforhold, skaper dette unike tilleggsutfordringer for beredskapen sammenlignet med situasjonen ved fastlandet. I tillegg er klimaendringene tydeligere i Arktis enn mange andre steder. Arbeidet fokuserer på de tilleggsutfordringer som er knyttet til nordområdene.

Ulykker til sjøs kan både sette menneskeliv i fare, og gi skadelige utslipp til miljøet. Fartøy, last og innretninger representerer i tillegg store økonomiske verdier som kan gå helt eller delvis tapt. Ved en ulykkeshendelse, eller ved fare for dette, vil man svært ofte stå overfor en mulig kombinasjon av slike konsekvenser. I en operativ situasjon er det derfor behov for å prioritere rekkefølgen på tiltak. I operativ maritim beredskapsvirksomhet gjelder følgende overordnede prioriteringer for all innsats: 1) Liv og helse, 2) Natur- og miljøverdier 3) Økonomiske verdier.

Beredskap mot akuttforurensning er regulert i forurensningsloven og svalbardmiljøloven, og pålegger private, kommunale og statlige aktører ansvar og oppgaver innen beredskapen, herunder varsling, mobilisering og aksjonering. Dette berører direkte eller indirekte en rekke aktører med ulike beredskapsressurser og kapasiteter. Både mellom aktører internt i Norge og mellom Norge og andre stater er det et utstrakt samarbeid, herunder avtaler og gjensidig bistand.

Hoveddelen av ressursene for berging og oljevernberedskap i Norge er lokalisert ved fastlandet eller ved petroleumsindustriens innretninger og aktiviteter. Beredskapsressursene kan forenklet sagt deles i personell, materiell og støtteressurser. Overvåkning, kommunikasjon og evne til å danne et korrekt situasjonsbilde er grunnleggende kapasiteter i beredskapen hvor det fremdeles finnes betydelige svakheter i nordområdene pga. lavere dekningsgrad i telekommunikasjon mv. Det er i senere tid prøvet ut nye løsninger med gode resultater.

Rapporten påpeker videre at bergingsressurser omfatter et bredt spekter av fartøy og utstyr for sleping og annen bistand til fartøyer og innretninger som har fått problemer. Oljevernberedskap omfatter i tillegg ressurser til å stanse eller begrense skader på miljøet ved oljeutslipp, herunder mekanisk oppsamling, kjemisk dispergering og in-situ brenning. Både berging og oljevernaksjoner påvirkes av vær, sjøtilstand, temperatur og sjøis, og kan derfor under vanskelige forhold ha begrenset effekt. Vinterstid forventes forholdene i snitt å gi begrensinger for effektiv bekjempelse av oljeutslipp, mens sommerhalvåret i snitt vil ha mye gunstige forhold.

Spesielle utfordringer

Kartleggingen viser at nordområdene har klare tilleggsutfordringer for beredskap mot akutt forurensing og bergingsoperasjoner til sjøs. Tilleggsutfordringene er knyttet til å etablere og å vedlikeholde en robust beredskap med tilstrekkelige kapasiteter til å ivareta den forventede aktivitetsøkningen i området. Den avgjørende forskjellen fra fastlandet er de meget store geografiske avstandene i kombinasjon med en liten befolkning og svært begrenset infrastruktur. Per i dag vil hendelser og aksjoner av et visst omfang være prisgitt ressurser utenfra, noe som både er tidkrevende og operasjonelt sårbart. Tilleggsutfordringene i nordområdene er også av operasjonell art, hvor en av de underliggende driverne er den arktiske naturen og klimaet. Lave temperaturer påvirker alle ledd i en operasjon når en skal redde miljø og verdier, men også ising, tåke/dårlig sikt og polare lavtrykk vil gjøre forholdene krevende både for personell og utstyr.

Fire tiltakspakker

Tilgjengelige beredskapsressurser i det geografiske fokusområdet er vurdert overordnet etter prinsippene om Tiered Response. Tier 1 omfatter lokale ressurser, Tier 2 nasjonale/regionale ressurser og Tier 3 Internasjonale ressurser. Dette muliggjør oppskalering av innsatsen etter behov. Ved forurensningshendelser finnes det noe lokale ressurser som kan settes inn, men disse har begrenset kapasitet. Kapasitet og robusthet over tid vil være svært begrenset ettersom det er få dedikerte beredskapsressurser i området. Ikke minst gjelder dette vinterstid, selv om det da også er mindre skipstrafikk. Tiltak og ordninger som utnytter eksisterende fartøys- og personell ressurser og setter disse i stand til å yte innsats blir viktig, eksempelvis fiskefartøy.

Det foreslås fire tiltakspakker med totalt 19 undertiltak. Tiltakspakkene i prioritert rekkefølge er:

1. Arktisk beredskapsbase på Svalbard
2. Økt kompetanse, samordning og samarbeid om arktisk beredskap
3. Kommando og kontroll for overvåkning og aksjonering i nordområdene
4. Fartøysprogram for beredskap i nordområdene

Tiltakspakkenes formål er å forbedre dagens beredskap vesentlig på de områdene hvor tilleggsutfordringene har blitt identifisert. Satsing på en arktisk beredskapsbase på Svalbard vil være et avgjørende skritt i retning av en forbedret beredskap i nordområdene. Det betyr økt lokal tilstedeværelse av både ressurser, infrastruktur og logistikk-kapasiteter. Å etablere en arktisk beredskapsbase på Svalbard vil derfor være et grunnleggende grep for å møte de tilleggsutfordringene som er identifisert. Tiltaket henger også sammen med satsingen på økt kompetanse, samarbeid og samhandling om arktisk beredskap, samt en vesentlig styrking av kommando og kontrollsystemer for overvåkning og beredskapsaksjoner i nordområdene. Etableringen av et fartøysprogram for beredskap i nordområdene vil innebære vesentlig styrking av raskere og dermed mer effektiv førsteinnsats, samt økt robusthet ved større hendelser og aksjoner. Dette vil gjøre beredskapen vesentlig mer robust i møte med nåværende og framtidig aktivitet.

Det er lagt vekt på at alle tiltakene både har strategiske formål og forankring, og at de har positiv kost/nytte. Tiltakene er utformet med flere undertiltak som henger sammen, men som kan gjennomføres hver for seg og av ulike aktører. Dette gir fleksibilitet med tanke på gjennomføring, samt mulighet for å justere og tilpasse de enkelte tiltakene nærmere. Det er viktig å se på den kumulative effekten av tiltakene under ett. De anbefalte tiltakene vil også bidra til en generell styrking av samfunnsberedskapen i området da det er mange synergieffekter mellom styrking av oljevernberedskapen og muligheten til å redde liv. De anbefalte tiltakene vil også bidra til å stryke beredskapsmiljøet i Longyearbyen. Tiltakene vil også kunne fungere som et «springbrett» for relevant industri, utdanning, forskning og utvikling av arktisk teknologi og kompetanse.

Det vil være betydelige utgifter forbundet med etablering og drift av en tilstrekkelig beredskap i nordområdene. Det prinsipielle spørsmålet er hvem som skal betale for beredskapen. Som havnestat på Svalbard har Norge juridisk hjemmel til å etablere og håndheve et strengere regelverk dersom det anses formålstjenlig. SARiNOR2-prosjektet mener dette er spørsmål som framover bør vurderes av de politiske myndighetene.

SARiNOR-prosjektet er et norsk samarbeidsprosjekt mellom offentlige og private aktører innen maritim virksomhet og beredskap. Prosjektet eies av Maritimt Forum Nord (MFN). SARiNOR-prosjektet ble startet opp på bakgrunn av regjeringens nordområdemelding [59]. Første del, SARINOR 1, fokuserte på søk og redningstjenesten. I SARiNOR 2 (denne rapporten) fokuseres det på beredskap mot akutt forurensning og på bergingsoperasjoner, som en naturlig videreføring av del 1. SARiNOR 2-prosjektet har bestått av følgende partnere:

AS Norske Shell, ConocoPhillips, Den Norske Krigsforsikring, Det Norske Veritas (DNV) GL, Eni Norge AS, Fiskernes Havbruksfond, Hovedredningssentralen, Kystvakten, Kystverket, Lundin Norway A/S, Maritimt Forum Nord, NOFO, Norges Rederiforbund, Norsk Sjømannsforbund, Norwegian Hull Club, Petroleumstilsynet, Redningsselskapet og Troms fylkeskommune. DNV GL har vært engasjert av MFN for å fasilitere prosjektet.